da jeg undersøkte isen på selve storråken utenfor denne tverråk, fant jeg et belte hvor ny-isen ved skruing var skutt sammen i flere lag, så den var sterk nok til å bære oss, og til slutt kom vi da også lykkelig over denne råken, som vi hadde belaget oss på å følge i dager. Så gikk det videre, inntil vi kl. halv ni om kvelden stod foran en ny råk, nøiaktig maken til den forrige, bare at utsikten til «havet» denne gang åpnet sig mot nordost, mens den i sydvest var lukket av is i synsranden. Råken var dekket av samme slags ny-is, nærmest kanten litt eldre og tykkere, så den bar; jeg gikk over på ski for å lete efter overgang, men fant ingen, hvor langt jeg så fór; overalt var det et smalere eller bredere stykke efter midten, hvor isen var for tynn til at jeg torde våge kjelkene. Følgelig tok vi det råd å slå leir og vente til idag, da forhåpentlig isen er blitt sterk nok. Og her ligger vi da altså, med samme råken foran oss. Gud vet hvilke overraskelser denne dag vil bringe oss.»
«Søndag den 19. mai. Den overraskelse som den syttende bragte var intet mindre enn at vi fant råkene her fulle av narhval. Nettop som vi var kommet i gang og skulde over den råk vi var stanset ved dagen før, blev jeg opmerksom på en pustende lyd, aldeles lik hvalblåst. Jeg trodde først det måtte være fra hundene; men så hørte jeg sikkert at det kom ute fra råken. Jeg lydde. Johansen hadde hørt det hele morgenen utefter, sa han, men det var nok bare isen som skrudde utpå der, hadde han tenkt. Nei, den lyden syntes jeg nok jeg skulde kjenne, og jeg stirret ut mot en åpning i isen som jeg syntes lyden siste gang kom fra. Med ett fikk jeg se noe bevege sig som neppe kunde være fallende is — jo ganske riktig, der stakk et hvalhode op, så kroppen efter, gjorde den velkjente hvelv og forsvant, så enda en, med den samme lyd, — der var en hel flokk av dem. Jeg ropte at det var hval, var i ett sett ved kjelken og trakk børsen frem. Så gjaldt det bare å få stelt til en harpun. Det gikk også, med litt arbeide. Dermed var jeg klar til å dra på fangst. Imens var dyrene forsvunnet fra den råk jeg først så dem i; jeg hørte pusten av dem fra noen åpninger lenger øst. Jeg drog efter råken i den retning, men kom dem ikke på skudd, skjønt jeg et par ganger var nokså nær dem; de kom op i små råker som fantes langs hele råken. Der var vel utsikt til at om vi gav oss fore her, og jeg lå en dag og lurte ved en av disse
