Side:Nansen,Fridtjof-Fram over Polhavet II-1942.djvu/74

Fra Wikikilden
Denne siden er ikke korrekturlest

mai iår som ellers; også på 83 ½° skal den dag feires. Og sender så skjebnen oss det første glimt av land, da blir gleden dobbelt.

Igår blev en hård dag. Været var fint, rent strålende, føret ypperlig, og isen god, så en kunde hatt rett til å vente fremgang som monnet, når det ikke var for hundene. De stanset i ett vekk, og for den som går foran blir det stadig å gjøre veien tre ganger: først frem for å ta ut vei og sette spor, så tilbake og drive hundene efter; — på den vis går det vel sent. Over flate strekninger holder de stundom siget så noenlunde, men ved første ujevnhet står de. Igår forsøkte jeg med å spenne mig selv for også. Det gikk noe bedre; men skal en ta ut veien i litt vanskelig is, går jo ikke det.

Tross alt karer vi oss da fremover, og til slutt får vi vel også lønnen, som foreløbig vilde være rikelig hvis vi bare nådde land og land-is uten disse forbannede råker. Igår hadde vi fire større. Den første, som vi stanset for iforgårs, gav ikke så meget bry. Så gikk vi et lite stykke over middels is, skjønt med råk i råk og skrugarer. Så kom en stygg råk, som gav en god omvei. Påny et noe så nær tålelig stykke, denne gang adskillig lengere; men så igjen en råk, eller snarere en klare, større enn vi har møtt noensinne før, riktig hvad russerne vilde kalle en «polynja». Den var dekket av is som var for svak til å bære. Tillitsfulle drog vi imidlertid sydvestover (rv.) langs med den, og stolte på snart å finne overgang; men det «snart» kom ikke. Der vi ventet overgangen, åpnet et overraskende syn sig: klaren strakte sig like til horisonten i sydvest uten at vi så ende på den. Hvad var her å gjøre? Å komme over syntes for øieblikket umulig; isen var for tynn til å gå, og for tykk til å ro igjennem med kajakkene, om vi satte dem i stand. Hvor langt råken strakte sig og hvor lang tid vi kunde komme til å følge den før vi fant overgang og igjen kunde holde vår kurs, var uråd å gjette; men det så ut til å måtte bli lenge, kanskje dager. Å dra tilbake dit vi kom fra var heller ikke tiltalende; det vilde føre oss lenger bort fra målet, og det kunde være vi fikk vandre langt nok i den retning også, for å finne en overgang. Råken strakte sig rettvisende S 50° V. Den vei vilde unektelig føre oss adskillig ut av kursen, som nu helst skulde være østenfor syd; men det bar da likevel nærmere, og følgelig drog vi på. Om ikke lenge kom en ny råk for oss, som gikk tvers på den andre. Her var isen sterk nok til å gå over, og