Side:Nansen,Fridtjof-Fram over Polhavet II-1942.djvu/73

Fra Wikikilden
Denne siden er ikke korrekturlest


Torsdag den 16. mai sier dagboken: «Flere av hundene synes å bli nokså medtatt. «Baro» (anføreren i mitt spann) var rent ferdig igår; den kunde på slutten næsten ikke gå lengere, og blev slaktet til kvelds, stakkars dyr; den har trukket trofast like til det siste. — Det var Johansens fødselsdag igår, han fylte 28 år, og i den anledning holdt vi naturligvis en liten fest med lapskaus, som er hans livrett, og en god koselig «limejuice-toddy» efterpå. I teltet var det hyggelig og varmt i middagssolen. Kl. 6 formiddag ÷ 15,8°. — Har idag regnet ut bredde og lengde for igår, og finner 83° 36’ n. br. og 59° 55’ ø. l. Bredden stemmer nøiaktig med hvad jeg antok efter bestikket, men lengden er næsten foruroligende vestlig, enda vår kurs hele tiden har vært temmelig sydlig. Der synes å være sterk drift i isen her, og vi får heller holde oss østenfor syd, for ikke å drive forbi landet. For sikkerhets skyld har jeg enda en gang regnet om igjen våre observasjoner for 7. og 8. april, men finner ingen feil, og kan ikke skjønne annet enn at vi må være så omtrent riktig. Underlig er det at vi ikke ser noen antydning til land. Klokken 10 eftermiddag ÷ 17°.»

«Fredag den 17. mai. ÷ 10,9° (minimum ÷ 19°). Idag er det altså syttende mai. Sikkert hadde jeg trodd vi på den dag skulde vært ved land en- eller annensteds; men det var ikke så «laga». Jeg ligger her i posen og tenker på all jubelen der hjemme nu, drømmer mig midt oppe i barnetogene og de bølgende menneskemassene som i denne stund drar gjennem byens gater — gleden tindrer i hvert øie. Å, hvor alt det er kjært og vakkert! Se på flaggene hvor de vifter med sin røde duk i den blå vårluft, og solen — så deilig den dirrer gjennem det fine lysegrønne ny-løv. Og her ligger vi i den drivende is, vet ikke visst hvor vi er, eller hvor langt fra et ukjent land, hvor vi håper å finne midler til å friste livet og kare oss frem mot hjemmet; med to hundespann som stadig tynnes, og hvis krefter synker for hver dag; med en ismark mellem oss og målet som kan legge, vi vet ikke hvilke, hindringer i veien for oss; med kjelker som, iallfall ennu, er for tunge for våre egne krefter. Vi sliter oss møisommeligere og møisommeligere frem, mil for mil, og imens kjører kanskje isdriften oss vestover ut i havet, bortenfor landet vi strever mot. Stritt og slitsomt — ja vel; men det tar også en gang ende; én gang når vi vel frem — — og vårt trefarvede flagg det vil vi heise høit på stang for syttende