vi skulde avsted efter frokost, tyknet det til og blev fullstendig usiktbart snevær, så det vilde alt annet enn lønne sig å gå i den ulendte isen vi nu har foran oss. Jeg bestemte mig derfor til å bli liggende og foreta forskjellige nødvendige småendringer, særlig å fordele lasten fra bjerkekjelken over på de to andre, så vi endelig kan få sløifet denne tredje kjelken, som vi nu ikke lenger kan avse hunder til. Dette vilde ta litt tid, og skulde så allikevel gjøres, så i grunnen mistet vi ikke noe ved å bli liggende over slik en dag. Med alt trevirket vi fikk av denne kjelken, sammen med det vi hadde fra før — av brukne ski, staver og slikt — mente jeg vi måtte kunne koke i lengere tid, og spare petroleum. Vi gjorde følgelig op ild til kvelds; den tomme petroleumsdunk blev gjort om til gryte og hengt over. Først nørte vi op i teltdøren, men det kom vi snart ifra — for det første holdt vi på å brenne op teltet, og for det annet slo røken inn, så vi snart ikke kunde holde øinene oppe. Men det varmet godt og var koselig å se på. Så blev den flyttet lenger ut på isen, hvor den ikke kunde fenge i teltet, og røken heller ikke slo inn; men hyggen og varmen var også borte med det samme. Da vi hadde brent op næsten hele kjelken og fått en gryte kokende vann, samtidig med at vi mest hadde smeltet oss tvers igjennem hele flaket vi bor på, og dertil en masse tid var gått til spille, opgav jeg enhver tanke på å koke med kjelker og ved; vi valgte heller å holde oss til vår kjære venn «Primus», som er og blir en trofast kamerat, og en hyggelig underholdende kamerat også, som en kan ha ved siden av sig her inne i teltet når en ligger i posen. Såvidt jeg kan skjønne har vi petroleum nok for den tid det kan trenges; og hvorfor da søle med noe annet? Blir det slutt med den, får vi vel tran nok, tenker jeg, av bjørn, sel og hvalross. — Nu er jeg spent på å se hvad vi har opnådd ved vår omlastning. En del tyngre er jo våre to kajakkkjelker blitt, men så får vi også seks hunder for hver av dem, så lenge det varer. Lønnen for vår tålmodighet er kommet med det mest strålende solskinnsvær, tindrende klar himmel. Det er så varmt i teltet nu at jeg ligger her og svetter; en kunde tro en lå under et solseil en sommerdag hjemme.»
Isen holdt sig i disse dager så noenlunde fremkommelig; bare råkene la oss mange hindringer i veien. Dessuten avtok hundenes krefter stadig, «de stanser lett for den minste ujevnhet», og det gikk ikke fort.
