natteranglere som gjorde slikt opstyr. Det var selve stasjonsbestyreren. Han beskriver det nattlige optrin i et brev til et av hovedstadsbladene på følgende fornøielige måte:
«Det var med alt annet enn blide følelser og elskverdige forsetter jeg i natt ved 1/2 3 tiden tørnet ut for å undersøke hvad det var for karnalje som holdt slikt morderlig leven på min gatedør. I et meget lett utstyr stakk jeg hodet ut av vinduet og brølte mitt «Hallo! hvad er her på ferde? — F—n til leven midt på natten!» Frem tren en gråklædd mann med et veldig skjegg. Der hvilte over hele personen noe der med ett sa mig at jeg kanskje hadde vært noe vel rask til å ytre mitt mishag over purringen — og jeg blev litt flau da han meget lunt bemerket: «Ja det er så, men De må være så snild å lukke op; jeg er fra «Fram».» Straks stod det klart for mig hvem mannen var; det kunde ikke være noen annen enn Sverdrup. Efter et «Øieblikkelig, kaptein!» var jeg da også temmelig kvikk til å komme i de nødvendige klær og til å lukke mannen inn. Han var slett ikke ergerlig over den lange forgjeves banken eller de lite vennlige ord hvormed han blev mottatt idet han betrådte fedrelandets grunn efter den storslagne og langvarige ferd, men særdeles vennlig og elskverdig, da jeg bad ham tilgi den lite blide tiltale han til en begynnelse hadde fått. I mitt stille sinn gjorde jeg ham en hjerteligere avbikt enn den jeg i den første forvirring fikk fremstammet. Jeg fikk Sverdrup bragt til sete, og det første spørsmål gjaldt naturligvis hvad vei han var kommet. Jo, de kom rett inn havet fra Spitsbergen. De var den 13. kommet i åpent hav, hvor de næsten straks påtraff skipper Botolfsen fra Tromsø, som lå der med fangstfartøi, hadde tatt ham med ombord, derefter besøkt Andrée, som holdt på å pakke inn for retur, og var så fortsatt like hit. De hadde først av Botolfsen, dernæst av Andrée, som jo skulde ha noenlunde ferske tidender fra Norge, hørt at man intet visste om Nansen, som de hadde håpet å høre hjemkommet, og den glede de følte ved den snarlige utsikt til lykkelig og vel å komme hjem blev i høi grad dempet av disse meddelelser.
«Ja, men da kan jeg gi Dem underretning om Nansen. Han kom til Vardø 13. august og er nu i Hammerfest, hvor han formentlig idag, med en engelsk lystyacht, fortsetter til Tromsø.»
«Er Nansen kommet!» Den spenstige skikkelse spratt op fra stolen
