Side:Nansen,Fridtjof-Fram over Polhavet II-1942.djvu/354

Fra Wikikilden
Denne siden er ikke korrekturlest

gi oss noen efterretning. Stemningen hos oss blev efter dette enda mer trykket enn før. Vi hadde så sikkert ventet at Nansen og Johansen var nådd hjem før oss — nu så det ut til at vi skulde være de første.

Alvorlig bekymring næret vi dog ikke for dem, især efter at vi hadde fått høre om Jackson-ekspedisjonen, som nu hadde tilbragt to vintrer oppe på Franz Josefs Land. Det var jo høist sannsynlig at dr. Nansen og Johansen før eller senere måtte ha støtt på denne ekspedisjon, og nu bare ventet på skibsleilighet hjem. Men skulde de ikke ha truffet Jackson, var det muligens galt fatt med dem, så de trengte hjelp, og det snarest mulig.

Vår plan var snart opgjort. Vi vilde skynde oss hjem til Tromsø for å skaffe oss sikker underretning, og ifall man ikke hadde hørt noe der heller, komplettere vår kullbeholdning — annet trengte vi ikke til — og så straks gå op til Franz Josefs Land for å lete efter dem, og som vi håpet, få den usigelige glede å føre dem på vår egen trauste «Fram» hjem til det ventende fedreland.

Vårt ophold ved Danskeøen gjorde vi derfor så kort som mulig; avla visitter ombord på «Virgo», beså ballongen, som nu var parat til å gå op så snart det bare blev god vind, og mottok gjenvisitter av våre elskverdige svenske venner. Ut på natten var vi ferdige med vannfylling og kullemping, skuten var sjøklar, og kl. 3 om morgenen 15. august stod «Fram» for damp og seil ut Smeerenburg Bay og til havs.

Under overreisen hadde vi bra vær og føielig, ofte frisk bris, så skuten gjorde god fart, op til 9 1/4 knop.

Kl. 9 om morgenen den 19. fikk vi øie på de første blånende rygger av hjemlandets fjell, ved middagstid peiltes Løgø, og kl. 8 om aftenen nordpynten av Loppen; så holdt vi inn Kvænangen fjord og ankret kl. 2 om morgenen den 22. august i Skjærvø.

Straks ankeret var i bunnen purret jeg doktoren og Scott-Hansen, som begge hadde lyst til å bli med i land. Men da de ikke var fort nok ferdig med morgentoalettet, bad jeg Bentsen stikke mig i land i prammen, og stod snart oppe ved telegrafstasjonen, hvor jeg med knyttnevene prøvde å banke liv i folk, først på den ene døren, så på den andre — men lenge forgjeves. Endelig stikker en hodet ut av et vindu i annen etasje, for å undersøke hvad det var for