for å gå utenom det. Men nettop i det øieblikk vi skulde passere løsnet flaket, for op i overflaten, så sjøsprøiten stod høit til værs, og rammet «Fram» omtrent ved fokkevantet om styrbord med så veldig kraft at skuten krenget voldsomt over og blev dreid omtrent 10 streker ut av sin kurs, inntil den tørnet op mot en del småflak. Da uhyret kom dukkende op, tok det en veldig vannmasse med sig, og sendte den som et brusende fossefall ut i råken.
Noe lignende inntraff når vi stundom kom i skade for å puffe til et eller annet drivende koss, som på grunn av den sterke bortsmelting under vannlinjen stod på nippet til å gå rundt. Den minste berøring kunde da være nok til at kosset kappseiset, og vendte buken i været med en slik voldsomhet at sjøen rundt om kom i et oprør som under en storm.
På grunn av tåken kunde vi ingen observasjon få før den 9. august, da det viste sig at vi var nådd til 81° 48' n. br. — den siste breddeobservasjon vi fikk i drivisen.
Tirsdag middag den 11. bar det sydøstover under meget og anstrengende arbeide med å få vekk flak og små-is, som ofte stengte passasjen. Kl. 7 1/2 om kvelden måtte vi fortøie ved en trang port, til vi ut på natten fikk ryddet hindringene av veien og kunde dampe videre i sydvestlig retning. Det gikk dog meget smått, og ut på morgenen den 12. august blev vi stoppet av et riktig vrangt flak. Vi prøvde å sprenge det bort ved hjelp av en mine; men mens vi holdt på med dette, tottnet isen hurtig sammen, så skuten blev liggende fastklemt mellem to store flak. Efter et par timers forløp slakket det igjen op i sydvestlig retning, og vi dampet avsted i forholdsvis greie råker helt til kl. 12 1/2 em., da et flak foreløbig stengte videre fremkomst. På omtrent fem timer hadde vi denne formiddagen tilbakelagt 9 1/2 kvartmil. Det begynte nu også å vise sig adskillig tynn is, og når tåken stundom lettet litt, kunde vi fra tønnen se flere store sydgående råker både østenfor og vestenfor oss. Dessuten så vi stadig større mengder av fugl og snadd, og en og annen storkobbe også — alt sammen tegn på at vi ikke kunde ha så langt igjen til åpent vann. Mellem kl. 3 og 4 em. løsnet det stengsel som bandt oss, og kl. 5 1/2 dampet vi avsted i sydøstlig retning under stadig bedre og bedre isforhold; isen blev nu påfallende mer tynn og skjør, så vi til dels kunde tvinge oss
