Side:Nansen,Fridtjof-Fram over Polhavet II-1942.djvu/346

Fra Wikikilden
Denne siden er ikke korrekturlest

i strålende godlag, som steg enda mere den følgende dag, da vi — tross tåken, og skjønt vi tre ganger måtte ligge rolig en stund — avanserte fra 83° 14' om morgenen til 82° 52' middag og 82° 39' midnatt. Fra den 20. til den 27. hadde vi også god fremgang; ved midnatt den sistnevnte dag hadde vi nådd 81° 32' n. br. Fra den 27. juli til den 2. august gikk det derimot smått; den 2. august var vi ikke kommet lenger enn på 81° 26' n. br. Samtidig hermed var vi også satt noe lenger øst, nemlig til 13° 41' ø. l.

Mandag den 3. august forserte vi oss frem omtrent 2 kvartmil i sydvestlig retning, men blev så liggende fortøid i ufremkommelig farvann helt til den 8., da det slakket så meget omkring skuten at vi kunde begynne å gå kl. 9 fm. Vi kom dog ikke mer enn ca. 6 kvartmil før vi blev stoppet av en lang og trang port. Vi forsøkte med almindelige kruttminer og siden med bomullskrutt, og gikk gang på gang med full fart mot de mindre flak som sperret løpet — men alt sammen uten resultat. Sånne flak er i regelen ikke så små og uskyldige som de ser ut til. Det er gjerne levninger av gamle, tykke, ytterst seige skrugarer som er brutt i stykker. Når disse stykker blir fri, synker de dypt i, så bare en forholdsvis ubetydelig del av dem rager op over vannet, mens underdelen kan ha en betydelig utstrekning. Nettop sånne flak var det som stengte råken for oss. De var så seige at det ikke nyttet å knuse dem med baugen, enda vi gang på gang ramte løs på dem med full fart; vi kunde tydelig se hvordan den seige gammel-isen bøide og hevet sig for støtene uten å briste. Og selv om det lyktes å sprenge et sånt flak — mangen gang var også det uråd, da de hadde en så enorm tykkelse at det var ugjørlig å få noen mine under dem — så var lite eller intet vunnet: råken var for trang til at stykkene kunde føres forbi og aktenom skuten, og stykkene for tykke og svære til at det kunde være tale om å få puttet dem under den faste iskanten.

Stundom hendte det også at gammel tykk under-is plutselig kom dukkende op i råk eller åpning som vi skulde passere, og stengte veien for oss. «Fram» fikk en gang ved en sånn leilighet et støt som neppe noen annen skute vilde sloppet uskadd fra. Som vi holdt på å gå gjennem en åpen råk, fikk jeg fra tønnen se et stort undervannsflak, som stakk langt frem for kanten av over-isen, og lot straks falle av