Den sydlige vind, som var fremherskende i denne tid holdt isen
tett sammenpakket, og noen drift var det næsten ikke tale om.
Derimot var der siden midten av juni adskillig strømsetning på grunn
av tidevannet. Det kunde dog ikke merkes at strømmen egentlig førte
i noen bestemt retning; til sine tider kunde linen vise kompasset rundt
i løpet av et døgn. Derimot var strømmen ofte meget sterk, og kunde
stundom hvirvle slik om med isflakene i råkene at det var næsten
uhyggelig å se på. Skuten fikk da også mangen gang så hårde støt
av disse dansende flak og isblokker at løststående gjenstander
ramlet over ende og hele riggen skalv.
Havet vedblev fremdeles å være meget dypt. Således fikk vi den 6. juli ikke bunn på 3000 m.; to dager senere — vi var da omtrent på 83° 2' n. br. — tok vi et loddskudd til, og fikk da bunn på 3400 m.
Den 10. juli lyktes det oss å forhale skuten en to-tre korte stykker ad gangen; men det gikk smått og voldte meget slit, isen var slem, og motvinden heftet betydelig. Men gikk det smått, så gikk det da iallfall, og jeg gav ordre til at skuten skulde forhales så ofte det kunde være anledning til å avansere litt sydover.
Men skjønt vi på denne måten slet oss frem noen småstykker, viste det sig ved observasjonen den 13. at vi allikevel var drevet et godt stykke tilbake, nemlig til 83° 12' n. br. Det kunde synes meningsløst under slike omstendigheter å bli ved med å arbeide sig fremover; men så mørke utsiktene var, søkte vi å holde håpet oppe, og var ferdige til å nytte enhver chance som måtte vise sig.
Ut på kvelden den 17. juli begynte isen å slakne så meget at vi fyrte op under kjelen. Visstnok tottnet den straks igjen, men vi holdt like fullt dampen oppe. Vi blev heller ikke skuffet; kl. 1 om natten blev farvannet så åpent at vi kunde dampe avsted, og tilbakela omtrent 3 kvartmil i sydlig retning. Ut på morgenen blev vi stanset av en umåtelig stor isflate av mange mils utstrekning, og måtte fortøie. Hele den næste dag lå vi fast. Ved midnattstid slakket det riktignok meget op i isen, men tåken var så tett at vi ingenting kunde se. Den 19. gjorde vi endelig en storartet spurt efter hvad vi var vant til, idet vi, efter at tåken lettet noe om formiddagen, fra kl. 12 1/2 til kl. 8 aften tilbakela omtrent 10 kvartmil. Dette hell satte oss alle
