forholdsvis rolig. Men den 8. og 9. juni fikk vi et par slemme skruinger, især den sistnevnte dag, da skuten blev klemt omtrent 6 fot i været akterut, så rorbrønnen var helt klar av vannet, og 2 fot forut, med 4° babords slagside.
Endelig om morgenen den 12. juni slakket isen så meget op at der blev utsikt til å kunne få skuten forhalt et stykke fremover. Da sørpen ennu var meget tett, trodde vi ikke vi kunde hale oss frem uten ved hjelp av dampspillet, hvorfor jeg lot fyre op under kjelen. Men ennu før dampen var oppe, åpnet råken sig så meget at vi fikk varpet oss gjennem den trangeste passasje. Da vi så fikk damp, gikk vi med maskinen op igjennem kulpen, hvor jeg hadde utsett en god plass for skuten. Da roret enda ikke var huket på, måtte jeg stundom gi akterover for å få sving på skuten. Her blev vi liggende til den 14. juni, da isen slakket noe og det viste sig en råk i retning SSV som vi vilde prøve å komme inn i. Fyrte derfor op under kjelen, huket roret på, og gikk med full fart mot en smal kanal som førte ut i råken. Gang på gang kilte vi skuten inn i sprekken, men forgjeves — kantene ség ikke en hårsbredd til side. Så lot jeg skuten ligge en stund og arbeide for full fart med baugen like inn i kanalen, idet roret blev skiftet av og til. Denne manøver hjalp litt, så vi fikk skuten så langt inn som til fokkevantet. Men så var det slutt. Åpningen begynte å knipe sammen igjen, og vi måtte tilbake og fortøie på samme sted som før. Det var så meget ergerligere som hele kanalen ikke var lenger enn omtrent 3/4 skutelengde.
Her blev vi liggende helt til den 27. om aftenen, da det slakket så meget i isen at jeg bestemte mig for å gjøre et nytt forsøk. Fikk dampen op og begynte å forsere isen kl. 11 1/2. Det gikk smått i den svære is, og kl. 2 måtte vi fortøie efter å ha nådd omtrent 2 kvartmil SO t S. Vi forsøkte denne gang maskinen som kompound, med godt resultat. Den gjorde 160 omdreininger i minuttet, men kullforbruket var naturligvis dess større, omtrent det dobbelte av det sedvanlige. — I en ukes tid blev vi nu liggende omtrent på samme sted, inntil isen den 3. juli åpnet sig så meget at vi kunde avansere omtrent 3 kvartmil gjennem en råk, som førte i retningen SSV. Natten mellem den 6. og 7. gjorde vi atter et forsøk på å tvinge oss frem, men rakk ikke lenger enn henved 1 kvartmil, før vi måtte fortøie igjen.
