bar sig som besatt, bet og slet og knurret og hylte i vilt raseri som en ren djevel, og holdt bare kjeft de få øieblikkene den var optatt med å glefse i sig de kjøttstykker som blev kastet inn til den. Aldri har jeg sett samlet hos ett vesen et slikt overmål av alle rovdyrnaturens villeste egenskaper som hos dette lille uhyre. Og enda var den bare en unge! Om kvelden gav jeg ordre til å skille oss av med denne ubehagelige passasjer, og Mogstad endte dens dager med et velrettet slag av øksehammeren.
Den 18. juli om kvelden skjøt Mogstad og jeg en bjørn, som vi knapt vilde fått tak i, om ikke «Bella» hadde vært så klok og rappfotet som hun var. Hundene satte den først et par ganger, men efter en kort stund jumpet den i vannet og satte over et par brede råker, som det tok lang tid for hundene å løpe omkring. Den skulde nettop for tredje gang ut i en råk da «Bella», som imidlertid hadde sprengløpt rundt råken, kom den i forkjøpet og stanset den, knapt ti alen fra kanten. På 2—300 meters hold slengte så Mogstad et skudd efter den, og var så heldig å treffe den midt i planeten, så den stupte med én gang og bare gjorde noen matte forsøk på å holde sig hundene fra livet.
Hvad fuglejakten angår, var vi flere ganger nokså heldige. Således skjøt Scott-Hansen og jeg en kveld 9 alkekonger, 1 krykkje og 1 tyvjo, dagen efter 21 alkekonger og 2 teister. Hendriksen skjøt på én dags jakt 18 alkekonger og 1 teist, og Nordahl 16 alkekonger og 1 teist. Siden, da der i noen dager var en ren overflod av fugl, kunde vi drive det til å skyte en 30—40 stykker i løpet av noen få timer.
Dette forfriskende jaktliv hadde ikke alene en gavnlig innflytelse på vårt humør, som mangen gang kunde være grått nok, men det gav oss også en mathug som ofte kunde være næsten glupende.
Det viste sig da også ved de månedlige veininger, at mens enkelte av oss tidligere hadde tatt en del av i vekt, så blev det en jevn økning av vekten over hele linjen fra den tid da alkebryst, teistestek, krykkjeragout, tyvjosuppe, og — last but not least — bjørneribbe blev daglige retter ombord.
Og vi kunde også vel trenge all den opmuntring og alt det velvære som jakten skaffet oss. Isforholdene var nemlig alt annet enn gledelige, og utsikten til å slippe ut iår syntes å bli mindre dag for dag.
I de første dager efter at «Fram» var kommet løs, var isen
