overrasket av en bjørn. Før han begav sig avsted på videnskapens vegne, hadde han vært så forsiktig å gå op på kommandobroen, for å se om farvannet var rent; han kunde ikke opdage noe mistenkelig da. Men ved observasjonshuset hørte han plutselig en fræsende lyd i nærheten av sig, og fikk så øie på en grinebiter av en bjørn, som stod og glodde på ham borte ved en skrugar. Som rimelig kan være følte Hendriksen sig mindre vel ved dette uventede møte, våbenløs som han var. Han spekulerte først på om han skulde trekke sig tilbake med verdighet, eller om han ikke heller burde flykte over hals og hode. Begge parter hadde like langt til skuten, og var det så at bamsen hadde vondt i sinne, var det kanskje best å retirere jo før jo heller, før den kom nærmere inn på ham. Han satte på sprang det beste han hadde lært, og var ikke sikker på at han ikke hadde bestet i hælene på sig, før han var vel ombord og hadde grepet geværet sitt; det stod ferdig på dekket. Før han var kommet ut på isen igjen, hadde imidlertid hundene fått teft av bjørnen og satte øieblikkelig løs på den. Først sprang bjørnen op på toppen av observasjonshuset; men hundeflokken kom efter, og ned bar det igjen, og det så fort, at Hendriksen ikke kom sig til å skyte. Bjørnen tok kursen mot den nærmeste råk, og her forsvant den både for hundene og for jegeren. — «Garm» hadde i sin jaktiver hoppet ut på noen isstykker som lå og fløt i den tykke sørpen i råken, og våget ikke spranget tilbake igjen. Der satt den da og bar sig. Jeg hørte hylene, og fikk snart øie på den fra tønnen; så drog Scott-Hansen og jeg avsted og fikk berget den til lands.
Noen dager senere blev vi alarmert kl. 10 om formiddagen av Nordahl: «Bjønn!» og alle styrtet op på dekket med sine børser. Men hundene var kommet oss i forkjøpet og hadde allerede jaget bjørnene på flukt. Mogstad så imidlertid fra tønnen at hundene innhentet dem ved en liten råk, hvor de gikk i vannet, og kom så ned og fortalte mig det. Han og jeg la i vei efter. Føret var godt, og vi kom hurtig avsted; men da vi sprang på skrå unda vinden, varte det en god stund før vi fikk høre hundene og kunde manøvrere efter lyden. Endelig fikk jeg øie på en av hundene bak en liten skrugar, snart efter på flere, og til slutt også på begge bjørnene, de satt på et isflak borte i råken med ryggen mot en stor isklump. To av hundene hadde
