ned hos oss om kvelden den 25. april. Den tok fast kvarter på den ene av fangstbåtene, hvor den blev traktert med gryn og matsmuler, og snart blev meget tam. Den gledet oss med sitt besøk i flere dager; så forsvant den. «Fram» hadde øiensynlig vært et kjærkomment hvilested for den, den hadde spist sig god og mett og samlet nye krefter til resten av sin reise. Den 3. mai hadde vi igjen besøk av en snespurv, og et par dager senere av to stykker til. Jeg tenkte mig at det var vår gjest fra før som i mellemtiden hadde truffet sin make, og nu kom med henne for å hilse på oss og takke for sist. De blev hos oss en times tid og moret oss med sang og kvidder, så godt de kunde. Men da de ikke fikk være i fred for hundene, som var efter dem både høit og lavt, tok de til slutt for alvor vingene fatt og kom ikke oftere tilbake.
Noen dager ut i mai tok vi bort banjeren som var lagt over galgene, ryddet op på stordekket og tok derpå både fangstbåtene og storbåtene ombord. Landgangsbroen blev også tatt vekk og en leider hengt ut i steden. Derefter tok vi også ombord resten av kull-depotet, hundeprovianten, kjelkene, kort sagt alt som lå på isen. Det stod nu vesentlig bare igjen å gjøre maskinen klar og få dampen op; dette arbeide gikk vi igang med allerede den 18. mai.
Hundene trivdes godt i sine hus på isen, tross den langvarige og sterke kulde, og vi hadde ikke stort bry med dem. Men en måneds tid ut i det nye året begynte noen av de største hundene å bli så slemme mot de mindre at vi måtte ta to av de verste tyrannene ombord og holde dem i arrest der en stund. Litt ugagn gjorde de også ellers, når anledningen var god. Således hadde de en dag begynt å gnage på kajakkene som var lagt op på taket av det største hundehuset. Vi kom dog over dem i tide, førenn noen egentlig skade var skjedd, og skuffet sneen vekk rundt huset, så de ikke mer kunde nå op og fortsette sin hvalpaktige sport.
Den 10. februar begynte en av «Sussi»s hvalper å føde. Vi tok henne ombord og la henne i en stor kasse med høvelflis. Av de 5 unger hun fikk lot vi henne beholde bare én; to slo vi ihjel straks, en var dødfødt, og den som kom først til verden, hadde hun ett op, det kannibalske best.
Noen dager senere fikk ogå «Kara» hvalper. Hun var den eneste
