landgangen og bortover mot bjørnene. Men så fikk han plutselig skrupler, og ropte til Bentsen at han måtte følge med. Men Bentsen, som heller ikke hadde våben, var, som rimelig kunde være, mindre lysten på å renne efter to sårede bjørner. Da jeg hadde forsynt mig med flere patroner, møtte jeg Pettersen midtveis mellem bjørnene og «Fram». Bjørnene holdt nu på å arbeide sig innover en skrugar. På 30 alens hold stanset jeg. Men først måtte jeg rope på Pettersen, som i sin iver styrtet avsted foran mig, og nu stod like i skuddlinjen. Så fikk endelig den store binnen dødsskuddet, og jeg sprang langs med skrugaren for å se hvor det var blitt av den andre. Plutselig stakk den skallen op over skrugaren, og jeg sendte den øieblikkelig en kule gjennem halsen tett oppe ved hodet.
Så blev alle mann purret ut, og gleden stod høit. Tennene løp i vann ved tanken på all den deilige ferskmaten vi nu kunde delikatere oss med i lang tid. Det var omtrent 16 måneder siden vi sist skjøt bjørn, og på 14 måneder hadde vi ikke fått ferskt, undtagen et par måltider av selkjøtt og fugl i sommerens løp. Vi velsignet Pettersens duftende stekepanne.
Bjørnene blev lemmet op, og kjøttet sortert til biff, kjøttkaker, stek o. s. v.; selv benene gjemte vi til å koke suppe på. Aller best smakte ribbene oss; vi hadde dem til middag en gang, og alle fant at bjørneribbensstek er en herre-rett som der vanskelig kan skaffes maken til. Det var da også respektable porsjoner vi satte til livs, med inderlige ønsker om at det ikke måtte vare for lenge før vi fikk nye bjørnevisitter.
Pettersens jaktlyst vokste betenkelig efter denne historie, og både sent og tidlig opvartet han med bjørneprat. En dag hadde han satt sig i hodet at det skulde komme bjørn til natten. Han gjorde alle mulige forberedelser om kvelden og fikk Bentsen i kompaniskap med sig. Bentsen hadde nemlig vakt om morgenen, og skulde purre ham så snart bjørnen viste sig. En munter fyr, som vilde være sikker på å få se Pettersen på bjørnejakt, hengte en liten bjelle på Bentsens gevær, så han kunde høre når det bar avsted. Dessverre kom det ingen bjørn. Men Pettersen var nu engang blitt så opsatt at jeg måtte love ham å få skyte på en bjørn når jeg selv var til stede og kunde ha en kule ferdig til den, for det ikke utenkelige tilfelle at Pettersen
