rolig inntil 10. april, da den atter begynte å bli meget urolig. Natten til den 15. skrudde det sterkt i råken om babord. Vi blev nødt til å hale op logglinen med posen og flytte loddeapparatene. Samme natt brakk isen under to av proviantringene, så de måtte kjøres nærmere inn til skuten.
Den 21. om morgenen vekkedes vi av en voldsom skruing akterut. Nordahl kom straks ned og purret mig med den beskjed at isen truet med å velte sig inn over skuten. Det viste sig at et mektig isflak hadde skrudd sig op over iskanten akterut, og kom glidende uten å møte noen motstand førenn det tørnet like kloss mot akterstevnen. Men «Fram» hadde stått for slike støt før uten å svikte, og holdt sig som en god kar også denne gang. Isen kløvdes mot den sterke stevn og blev liggende på begge sider av skuten i høide med kanten av halvdekket helt frem til riggen av mesanmasten. Skuten lå nu næsten løs i sin form, og isen var rundt omkring brutt i en mengde mindre flak. Da disse blev tynget ned av de svære fokk-skavler, var det slemt nok å komme rundt skuten; rett som det var risikerte man å plumpe gjennem snesørpen.
Ut på eftermiddagen den 13. mai begynte råken mellem smien og skuten å åpne sig meget, så den efter et par timers forløp var ca. 80 m. bred. Fra tønnen så jeg at der strakte sig en svær råk i SO, så langt sydover som jeg kunde øine; likeså førte råken aktenfor oss så langt mot NO som jeg kunde se. Jeg drog ut i prammen for å prøve å finne en gjennemgang til råken i SO, men uten resultat. Efter aftens var jeg atter ute og sydover, men fant heller ikke nu fremkomst. Kl. 10 om kvelden gikk jeg på ny i tønnen, og så nu at råken hadde åpnet sig betydelig mere, og fremdeles strakte sig sydefter så langt synet rakk, med mørk luft over.
Scott-Hansen og jeg rådslo om hvad der var å gjøre. Skjønt jeg ikke trodde vi vilde utrette stort ved sprenging, slik som forholdene var, besluttet vi å gjøre et forsøk på å skyte skuten løs. Vi blev enig om å prøve en del miner rett akterut, og alle mann blev straks satt i gang med arbeidet. Først fyrte vi 6 kruttminer omtrent på samme sted, men uten synderlig virkning. Så gjorde vi et mislykket forsøk med skytebomull. Kl. 3 om morgenen sluttet vi foreløbig, da isen var så tykk at boret ikke nådde igjennem, og sørpen så slem at det ikke var mulig å få puttet isflakene vekk. Kl. 8 næste morgen la vi 2 nye
