for mørkt, selv midt på dagen. Føret var forresten hårdt og godt, men fokk-skavlene så glatte at vi gjorde kollbøtter rett som det var. Den 7. februar var Scott-Hansen, Hendriksen, Amundsen og jeg en tur nordover fra skuten. Jo lenger nord vi kom, desto mer brutt og ujevn blev isen, og til slutt måtte vi vende om ved en ny, stor og åpen råk. Allerede om morgenen hadde det trukket op en mørk skybanke i sydvest, og nu blev også tåken så tykk at det ikke var greit å finne tilbake til skuten igjen. Langt om lenge fikk vi høre «Sussi»s stemme, og fra toppen av en skrugar fikk vi øie på tønnen og storstangen av «Fram»; de raget op over tåken et kort stykke fra oss. Så nær skibet som vi var gikk det allikevel ikke så glatt å komme ombord igjen. Vi blev nemlig snart stoppet av en stor råk, som hadde dannet sig straks utenfor skuten mens vi var ute, og vi måtte gå et langt stykke vestover langs råken før vi slapp over. Ombord fortalte de at det hadde gitt sterke støt i skuten da råken åpnet sig, omtrent som da vi sprengte «Fram» løs i august. Kl. 12 1/2 om natten hørte vi et nytt sjokk i isen. Da vi kom på dekket, viste det sig at isen hadde revnet ca. 20 m. aktenom skuten, parallelt med den store råken. Sprekken gikk langs siden av den nærmeste storbåten og tvers igjennem den ene av kullhaugene. Forrest i haugen stod en tønne, som vilde gått tapt dersom ikke sprekken hadde delt sig foran den og derpå forent sig igjen, efter å ha gått igjennem de ytre kanter av haugen. På den lille øen som således blev dannet seilte tønnen og en del kullsekker omkring i råken. Vi fikk snart halt øen til lands og berget kullene, med undtagelse av en sekk på 50 kg. som gikk til bunns. For sikkerhets skyld gav jeg ordre til å inspisere depotet en gang hver vakt, og enda oftere hvis det begynte å skrue igjen. Den 13. februar var Hendriksen, Amundsen og jeg en tur sydover for å undersøke hvordan isen var på den kant. Det viste sig at den var meget ujevn der også, og full av forholdsvis nye råker. Råken aktenom skuten åpnet sig utpå formiddagen, og sendte ut slike tåkemasser at vi snart tapte skuten av syne. Næste dag åpnet den sig enda mer, og den 16. var der en meget sterk skruing i den. Isen skalv og duret som en veldig foss, og blev splintret i overflaten i små horisontale lag. Skruingene gjentok sig nu omtrent daglig, og en tid utover dannet det sig uavbrutt flere og flere sprekker og råker. Men derefter var isen forholdsvis
