Side:Nansen,Fridtjof-Fram over Polhavet II-1942.djvu/311

Fra Wikikilden
Denne siden er ikke korrekturlest

oprindelige stamme og de hunder vi nu hadde ombord. Mens de første var noen slåsskjemper som lå i stadig kamp, ofte på livet løs, var de siste meget fromme og stillferdige, men likevel strie og ville nok, når det f. eks. gjaldt å forfølge en bjørn. Av og til kunde det jo bli et slagsmål mellem dem, men det gikk ikke så ofte på. Verst var «Axel» en tid før jul, da han rett som det var for løs på den fredsommelige «Kobben», som han hadde et ondt øie til. Men så fikk han tamp til aftensmat diverse ganger, og det var utrolig hvor det hjalp.

Været holdt sig i den første halvdel av september temmelig urolig, med fremherskende vestlig og sydvestlig vind, adskillig nedbør, især regn, og hyppig uro i isen. På grunn av nattekulden som kunde gå ned til en 10—11 grader blev ny-isen snart så sterk at den bar en mann — undtagen rett aktenfor skibet, hvor alt skyllevannet blev slått ut. Her var isen helt brutt og dannet en tykk sørpe, som visstnok var sammenfrosset i overflaten, men så svakt at man lett kunde plumpe igjennem. En dag hendte det også at 3 mann gikk i på dette lumske sted og fikk sig en kold dukkert, den ene efter den andre. Den første var Pettersen. Han skulde rundt sørpen for å se til logglinen, som hang utover skibssiden om babord; men før han kom så langt — bums, bar det gjennem isen med ham. Kort efter gikk det samme veien med Nordahl, og en halv times tid senere blev det Bentsens tur å plumpe i. Han for så dypt at det gikk helt over «hårrøttene» på ham; men han spratt straks i været igjen som en kork, og hev sig resolutt op på iskanten med det samme. Line-observasjonen blev da innstillet på grunn av det store mannefall, og ombord bar det i en fart for å skifte tørre klær på kroppen.

Den 15. september slakket isen så meget op at der var et helt lite hav mellem oss og Storkosset. Dagen efter var isen fremdeles meget urolig, så vi for alvor måtte tenke på å få hentet de sakene som enda lå på Storkosset. Ved middagstid var jeg en tur bortover mot kosset og fant en passende transportvei; men da vi noen timer efter skulde avsted med folk og sleder, hadde det dannet sig så mange åpne råker rundt «eiendommen» at vi måtte opgi turen for den gang. Først den 23. og 24. kunde vi få hentet sakene og stablet dem op på isen i nærheten av skibet. Føret var da utmerket for sleder med nysølvskodde meier, mens det gikk tungt på tremeier. Vi hadde gjort litt