Side:Nansen,Fridtjof-Fram over Polhavet II-1942.djvu/310

Fra Wikikilden
Denne siden er ikke korrekturlest

og lå og hylte og bar sig hele dagen. Da den så ut på kvelden blev lam på den ene siden, var der ikke håp om å redde den, og vi gjorde ende på dens lidelser. Det var sårt å se hvor fryktelig de led, disse små vakre skapninger, så lenge krampeanfallene stod på.

Den 9. oktober fikk «Skvint» unger. Da det var liten mening i å sette på hvalper efter så unge dyr, især på så kold en årstid, fikk hun bare beholde den ene på prøve; de andre blev straks slått ihjel.

En ukes tid senere fikk «Sussi» sitt annet kull, 9 hunner og 2 hanner. Av disse fikk hun beholde begge hannene og en tispe.

Det viste sig snart uheldig å ha begge tispene med sine unger i samme hus. Når således den ene av mødrene gikk ut et øieblikk, tok straks den annen alle ungene i sin varetekt, og så blev det slagsmål når den første kom inn igjen og vilde ha sin eiendom tilbake. Noe slikt var formodentlig hendt en natt med «Skvint». Hendriksen fant den nemlig om morgenen liggende ved døren til hundehuset, og så fastfrosset til isen at det voldte adskillig strev å få den løs. Den hadde hatt en mindre behagelig natt — termometret hadde vært nede i ÷ 33° — og halen var frosset fast til det ene bakben, så vi måtte ta henne ned i salongen for å få henne tødd op. For å undgå slike viderverdigheter for fremtiden lot jeg bygge en egen villa til henne, hvor hun kunde være alene med ungen sin.

En kveld da Mogstad skulde slippe hvalpene inn var to av dem borte. Hendriksen og jeg drog straks avsted med løkt og børse for å lete efter dem. Vi trodde at det hadde vært bjørn i farvannet, da vi tidligere på dagen hadde hørt hundegjøing ute fra isen i øst for skibet; men det fantes ikke spor av bjørn. Efter aftenstid drog vi ut igjen, 5 mann, alle forsynt med løkter. Efter å ha søkt en times tid langs råker og oppe i skrugarer, fant vi endelig hvalpene på den andre siden av en ny råk. Selv om den nyfrosne is på råken var sterk nok til å bære dem, var de så skremt efter å ha vært i vannet at de ikke våget sig hen til oss, og vi måtte gjøre en lang omvei.

Ut i desember tok vi de minste hvalpene ombord, da de nu var blitt så store og vidløftige at de måtte passes vel. Lenselemmen blev stående åpen om natten, så mødrene kunde slippe ut og inn fra isen når som helst.

Med hensyn til gemytt var det stor forskjell mellem den