Side:Nansen,Fridtjof-Fram over Polhavet II-1942.djvu/302

Fra Wikikilden
Denne siden er ikke korrekturlest


Vi hadde jo proviant nok, og ellers alt som trengtes, for å klare ennu en 2—3 polarnetter om det skulde knipe, og vi hadde en skute som vi alle satte den fulleste lit til efter de mange hårde prøver hun hadde gått igjennem. Og friske og raske var vi, og vi lærte å holde inderligere og inderligere sammen i medgang og motgang.

For Nansen og Johansen næret neppe noen av oss alvorlig bekymring; så farlig deres ferd var, hadde vi ingen frykt for at de skulde bukke under for strabasene underveis, og ikke nå frem til Franz Josefs Land og hjem allerede samme år. Tvertimot gledet vi oss ved tanken på at de snart var hjemme og kunde fortelle våre venner at det stod godt til med oss, og at det var all utsikt til at man kunde vente oss tilbake høsten 1896. Intet under at vi kunde bli utålmodige, og at det tæret både på huld og humør når det gikk smått med driften, eller når langvarig motvind og tilbakedrift syntes å gjøre det usannsynlig, at vi skulde kunne slippe hjem til den tid man ventet oss.

Hertil kom da også at det viktigste av vår misjon på en viss måte var opnådd. Det var jo neppe noen utsikt til at driften vilde føre oss synderlig lenger nordover enn vi nu var, og hvad der kunde gjøres for å utforske strøket der, det vilde bli gjort av Nansen og Johansen. Vår opgave blev derfor, i overensstemmelse med dr. Nansens instruksjoner, å søke ad den korteste vei og på sikreste måte å nå ut i åpent vann og hjem — men således at vi gjorde hvad der stod i vår makt for å bringe mest mulig av videnskapelig utbytte med oss. Dette utbytte måtte, således som forholdene var, nærmest gi sig selv, efter det vi allerede hadde opdaget. Polarhavet beholdt sin karakter omtrent uforandret eftersom vi drev vestover, med de samme store dybder, samme is- og strømforhold, og samme temperatur. Ingen øer, skjær, banker, eller enda mindre noe fastland viste sig i nærheten av vår ofte uregelmessige kurs; hvor vi så hen var det den samme ensformige og trøstesløse ørken av mer og mindre ujevn is som holdt oss fast omklamret og førte oss viljeløse med sig.

Våre videnskapelige observasjoner blev hele tiden fortsatt så regelmessig og nøiaktig som mulig, og omfattet, foruten de sedvanlige meteorologiske iakttagelser, tillike dybdelodning, måling av is-tykkelsen, lengde- og bredde-observasjoner, temperaturmåling av havvannet i forskjellige dybder, bestemmelser av saltgehalten, innsamling av