Side:Nansen,Fridtjof-Fram over Polhavet II-1942.djvu/282

Fra Wikikilden
Denne siden er ikke korrekturlest

alltid av kort varighet. Dette stadige stille vær blev til slutt en ren plage; det tjente i betydelig grad til å øke tristheten og ensformigheten omkring oss, og virket trykkende på humøret. Litt bedre blev det i slutten av mai, da vi en tid fikk frisk vestlig vind. Dette var jo riktignok motvind, men skaffet oss da iallfall litt avveksling. Den 8. juni gikk vinden atter østlig og øket nu i styrke, så vi søndag den 9. hadde en kuling av OSO — den sterkeste medvind vi hadde hatt på lenge.

Det er forbausende hvorledes bare et eneste døgns god vind kunde forandre stemningen ombord. De som før gikk omkring sturne og trege våknet nu op til mot og foretagsomhet. Alle ansikter lyste av velvære. Før brukte vi til daglig mest enstavelsesord, «ja» og «nei». Nu var det spøk og lystige innfall sent og tidlig, latter og sang og livlig passiar på alle kanter. Og med det gode humør vokste også våre forhåpninger om god drift. Kartet var fremme i ett vekk, og beregningene var ikke alltid nøkterne. «Står vinden så eller så lenge, er vi den og den dag der eller der. Det er soleklart at vi kommer hjem en gang om høsten 1896; vi behøver bare å se på hvorledes vi har drevet til dato, og jo lenger vest vi kommer dess fortere vil det gå» o. s. v., o. s. v.

Kulden, som i midten av mars ikke oversteg ÷ 40°, holdt sig jevnt på ÷ 30 til ÷ 25° i april, men avtok derpå forholdsvis hurtig i mai, så at termometret i midten av måneden viste omkring ÷ 14° og i slutten bare ÷ 6°. Den 5. juni stod termometret for første gang over frysepunktet, nemlig på + 0,2°. Så sank det til ÷ 6° et par dager, men den 11. steg det atter til henimot + 2° o. s. v.

Nedbøren var høist ubetydelig undtagen 6.—7. juni da der kom et usedvanlig rikelig snefall.

Midnattssolen så vi for første gang natten til 2. april.

Blandt de videnskapelige opgaver som pålå ekspedisjonen var også undersøkelsen av dybdeforholdene i polarhavet. Våre mindre hensiktsmessige og svake liner blev snart så medtatt av slitasje, rust m. v. at vi ikke alene måtte anvende den største forsiktighet under bruken av dem, men også innskrenke antallet av lodninger langt mer enn ønskelig kunde være. Det hendte da også at linen brakk under ophalingen, så betydelige lengder gikk tapt.