Side:Nansen,Fridtjof-Fram over Polhavet II-1942.djvu/279

Fra Wikikilden
Denne siden er ikke korrekturlest

tidsrum kun ca. 10 1/4 mil. Senere blev det jo bedre, men på langt nær ikke som i 1894. I dagboken har jeg den 23. mai skrevet følgende om dette: «Vi er alle meget spent på å se utfallet av vårdriften. Kunde vi nå til 60° ø. l. til sommeren eller høsten en gang, tror jeg å kunne være sikker på å komme hjem om høsten 1896. Vårdriften er iår betydelig mindre enn ifjor; men kanskje vi får beholde den lenger utover sommeren. Hvis vi iår kunde drevet like så langt som ifjor i tidsrummet fra 16. mai til 16. juni, skulde vi den 16. juni iår være på 68° ø. l.; men det er umulig å nå den lengden til da. Måskje kan vi iår slippe den sterke tilbakedrift utover sommeren, og i steden drive litt den rette vei, og det vilde være desto bedre for oss. Isen er iår ikke så sønderflenget i råker som ifjor på denne tid; foran oss har vi store sletter hvor der næsten ikke finnes åpninger.»

Til observasjon av isens drift hadde vi laget en slags logg, bestående av en 2—300 m. lang line; til enden av den var fastgjort en kjegleformet åpen pose av grissent tøi, hvori smådyr kunde bli fanget. Straks ovenfor posen var på linen anbragt et synke, således at selve posen kunde slepe fritt i vannet. Loggen blev firt ned gjennem et temmelig bredt hull i isen, som det voldte adskillig bry å holde åpent i den kolde årstid. Flere ganger om dagen blev linen eftersett og driftsvinkelen målt. Av og til hivde vi loggen inn for at vi kunde undersøke om den var i orden, og få samlet hvad der måtte være av smådyr eller annet i posen. I regelen var innholdet ubetydelig.

I slutten av mai var det forbi med vårdriften. Vinden sprang nu om til sydvest, vest og nordvest, og tilbakedriften eller sommerdriften begynte. Men allerede den 8. juni fikk vi igjen østlig vind med god vestlig drift, således at vi den 22. var på 84° 32' n. br. og 80° 58' ø. l. I slutten av juni og størsteparten av juli gikk det enda bedre med driften. Til å øke ensformigheten under vår drift i isen vinteren og våren 1895 bidrog ikke minst den store mangel på dyreliv som rådet i den del av polarhavet hvor vi da befant oss. Vi så på lange tider ikke et levende vesen; selv isbjørnen, som vanker så vidt omkring, viste sig ikke. Det vakte derfor almindelig glede da vi den 7. mai om eftermiddagen fikk øie på en snadd i en nyåpnet råk like ved skibet. Det var den første småsel siden i mars. Senere så vi ofte snadd i råkene; men de var meget sky, så det først ut på sommeren lyktes