Side:Nansen,Fridtjof-Fram over Polhavet II-1942.djvu/263

Fra Wikikilden
Denne siden er ikke korrekturlest

at der vilde bli gjort noe, og hvor skulde de da gå hen? «Vel, jeg kan da vanskelig tenke mig noe annet sted enn Franz Josefs Land,» sa jeg; «for går «Fram» til grunne, eller vi blir nødt til å forlate henne, da må vi komme ut den vei; går «Fram» ikke til grunne, og driften er som jeg mener, da skal vi imidlertid komme ut i havet mellem Spitsbergen og Grønland.» Nu mente Baden-Powell tiden var kommet til å se efter oss, og da han for nærværende ikke kunde gjøre noe mere, var det hans akt, efter nu å ha sluttet sin ekspedisjon til Novaja Semlja, å gå op langs iskanten for å se om han ikke skulde få noen underretning om oss. Da, i rette øieblikk, kom vi inn til Hammerfest.

Om kvelden kom min hustru og min sekretær Christofersen. Efter å ha vært til stede ved en glimrende fest som Hammerfest by gav til vår ære den natt, flyttet vi ombord i «Otaria», hvor nu dagene skulde gli umerkelig forbi. Uavlatelig strømmet der inn fra alle verdens kanter lykkønskningstelegrammer og vidnesbyrd om glede over vår hjemkomst.

Men «Fram»? Jeg hadde så stolt telegrafert at jeg ventet henne hjem nu iår; men hvorfor var hun ikke alt kommet? Jeg begynte mer og mer å tenke på dette, og jo mere jeg regnet efter alle muligheter dess mere kom jeg til den slutning at hun i grunnen burde vært ute av isen nu, om ikke noe galt hadde hendt. Det var merkelig at hun ikke alt var her, — og med gru tenkte jeg om høsten skulde gå uten at bud kom; den vinter og sommer som da fulgte vilde ikke bli hyggelig.

Som jeg om morgenen den 20. august nettop hadde tørnet ut, banket Sir George på døren og sa der var en mann som absolutt måtte tale med mig. Jeg svarte at jeg ikke var påklædd ennu, men jeg skulde komme straks. Å, jeg kunde komme som jeg var, sa han. Det undret mig litt at det skulde ha slik hast, og jeg spurte hvad det gjaldt. Han visste ikke; men han skjønte at det var noe av viktighet. Jeg gav mig like fullt tid til å klæ mig, og gikk så ut i salongen. Der stod en herre med et telegram i hånden; han sa han var telegrafbestyreren på stedet og hadde et telegram som han trodde vilde interessere mig; derfor var han kommet med det selv. Noe som skulde interessere mig! Det var jo bare én ting i verden. — — Med litt dirrende hender rev jeg telegrammet op.