efter litt blev det mulig å gjøre også det forklarlig, og da var alt bare herlighet, champagne måtte inn og cigarer. En annen kjenning sydfra var også i hotellet; han kom inn for å snakke med Mohn, men da han så det var fremmede, vilde han gå igjen. Efter å ha stirret lenge, opdaget han hvem de fremmede var, og blev som naglet til flekken, og så blev der da drukket skåler for ekspedisjonen og for Norge. Det var greit at vi måtte bli der den kveld. Men mens vi satt der inne, hadde byen fått vite navnene på de nykomne gjester, og da vi skulde se ut av vinduet igjen, var hele gaten full av folk, og fra alle flaggstenger innover byen og fra alle master på havnen vaiet det norske flagg i kveldsolen.
Og så kom der strømmende telegrammer, — gode tidender alt ihop. Nu var alle sorger endt. Bare «Fram» manglet ennu; men henne var vi trygge for, hun kom snart.
Det første vi hadde å gjøre her på norsk jordbunn, da vi fikk områdd oss litt, var å se å få forbedret vår garderobe. Men ikke var det lett å komme frem i gatene nu, og stanset vi i en butikk, rant den straks full av folk.
De dagene vi var i Vardø blev vi møtt med overstrømmende gjestfrihet. Her sa vi også farvel til «Windward», som gikk før oss til Hammerfest.
Den 18. august kom Johansen og jeg dit. Overalt på veien hadde man hilst oss med blomster og flagg, og nu da vi seilte inn til Norges nordligste by, var den i festskrud fra strand til øverste bergpynt, og tusener av mennesker var på benene. Til min overraskelse møtte jeg også her en engelsk venn, Sir George Baden-Powell, som lå der med sin prektige yacht «Otaria». Han var nettop kommet fra en videnskapelig ekspedisjon til Novaja Semlja, hvor han hadde vært med flere astronomer for å iaktta solformørkelsen den 9. august, og hadde hatt hell med sig. Med engelsk gjestfrihet stillet han nu hele sin yacht til min disposisjon, og jeg mottok gjerne dette vakre tilbud. Baden-Powell var en av de siste jeg hadde sett i England. Da vi skiltes — det var høsten 1892 —, spurte han hvor man skulde lete efter oss, om vi blev for lenge borte. Jeg svarte at det å lete efter oss vilde bli som å lete efter en nål i en høistakk. Ja, sa han, men jeg måtte ikke tro at folk kunde slå sig til tåls med det; i England visste han iallfall
