Side:Nansen,Fridtjof-Fram over Polhavet II-1942.djvu/238

Fra Wikikilden
Denne siden er ikke korrekturlest

inn på isen, og mens jeg ristet og skalv, rev Johansen av mig de våte plaggene, fikk på mig litt tørt som jeg ennu hadde i behold, bredde så soveposen ut på isen, og jeg stappet mig godt nedi, mens han dynget over mig med seil og alt det han kunde finne, for å holde den kolde luften ute. Der lå jeg da lenge og skalv og hikstet; men litt efter litt kom varmen tilbake. Mens Johansen laget teltet i stand og kokte kveldsmat av mine to alker, sov jeg blidelig inn. Han lot mig sove i ro, og da jeg våknet, hadde alt kveldsmaten lenge stått ferdig og surret over ilden. Alker og varm suppe slettet snart ut det siste spor efter den kolde svømmeturen.

Da strømmen var stri her, og der ingen seilevind var, måtte vi passe tidevanns-skiftet for ikke å få strømmen imot, og det var først sent på kvelden næste dag at vi drog videre igjen. Vi rodde på, og det gikk fort med oss til ut på morgensiden (14. juni), da vi kom til noen svære hvalrossflokker på isen. Vår kjøttforsyning var helt opbrukt, og av spekk var det heller ikke mange stykkene igjen. Helst skulde vi jo hatt en bjørn, men vi møtte ikke noen, og da var det kanskje best å ta til takke med hvalross. Vi la til, og gikk inn på den svære flokken bak oss. En unge vilde være lettest å rå med, og her var det flere av dem. Jeg skjøt først en ganske liten en, så en til. De voksne dyrene skvatt op ved smellet, så sig om, og ved siste skudd begynte flokken å gå i vannet; men mødrene vilde ikke gå fra sine døde unger. Den nærmeste snuste på sin og skubbet til den; kunde ikke skjønne hvad som var i veien — den så jo bare at blodet sprøitet tit av hodet. Den jamret og klaget sig som et menneske. Da flokken endelig tok på å rause ut, skubbet den ungen foran sig mot vannet. Jeg blev redd for å miste byttet og sprang frem for å berge det. Men den var for snar for mig, den tok ungen under den ene framsveiven, og som et lyn var den ute og forsvant i dypet. Det samme gjorde den andre moren. Jeg skjønte ikke hvordan det hele var gått til, blev stående ved kanten og stirre ned efter dem — jeg syntes ungene måtte komme flytende op igjen; men de var og blev borte. Jeg gikk da mot en annen flokk; der var også unger, og jeg skjøt en av dem, men klok av skade skjøt jeg også moren. Det var et rørende syn å se henne bøie sig over den døde ungen før hun selv blev skutt, og nu i døden lå hun og holdt over den med den ene framsveiven. Så hadde