vilde jo ikke hjelpe det minste om han også kastet sig i vannet. Han sa efterpå at det var de verste øieblikk han hadde gjennemlevet. Men når jeg så igjen vendte mig rundt, og så at jeg var kommet kajakkene nærmere, da steg motet, og med nye krefter tok jeg i. Efter hvert følte jeg dog at lemmene stivnet mer og mer og blev rent ufølsomme; jeg skjønte at det neppe vilde vare lenge før jeg ikke kunde røre dem mer. Men nu var det heller ikke så langt igjen; kunde jeg bare holde ut ennu en liten stund, så vilde vi være berget, og jeg drog på. Mattere og mattere blev takene; men kortere og kortere blev også avstanden; jeg begynte å tro jeg skulde nå frem. Endelig kunde jeg strekke hånden op efter skien som lå tversover akterut; jeg fikk tak, fikk halet mig inn til kajakk-kanten, og mente vi var berget. Vilde så heise mig op; men hele kroppen var nu så stiv av kulde at det var rent uråd. Et øieblikk trodde jeg at det likevel var for sent: jeg skulde nå så langt, men ikke orke å komme opi. Men om en stund fikk jeg slengt det ene benet op på kanten av kjelken som stod på dekket, og fikk på den måten hvelvet mig oppå. Nu satt jeg der, men så stiv av kulde at jeg hadde vanskelig for å ro. Det var heller ikke lett å komme til med det i de sammenbundne kajakker; å løse dem fra hverandre var det ikke tid til; før jeg hadde fått det arbeide ferdig vilde jeg ha stivnet; det gjaldt å ro av alle krefter for å holde varmen, — og så smått seg det da mot vinden innover til iskanten. Kulden hadde gjort mig ufølsom over hele kroppen; men når vindpustene kom, isnet det like fullt tvers igjennem alle lemmer, der jeg stod i den tynne våte ullskjorten. Jeg skalv og hakket tenner så jeg mest ikke sanset; men ennu kunde jeg føre åren, og varm vilde jeg jo bli når jeg bare kom tilbake på isen igjen. Der lå to alker for baugen — tanken på å få fugl til kvelds var for fristende, det knep jo med maten nu. Jeg fikk fatt i børsen og skjøt dem i ett skudd. Ved smellet skvatt Johansen til, fortalte han siden; han kunde ikke forstå hvad jeg tok mig for der ute, tenkte der var hendt en ulykke. Men da han så mig ro om og plukke op fugler, trodde han jeg var gått fra forstanden. Endelig fikk jeg kavet mig opunder isen; men strømmen hadde drevet mig langt av fra vår landingsplass. Johansen kom nedover langs iskanten, hoppet ut i kajakkene, og nu nådde vi snart dit op igjen. Det var ikke mer enn såvidt jeg kunde krabbe
