og atter ta fatt med kjelker over den jevne fast-is sydefter. Skjønt luften var tykk, og vi ikke kunde se langt, følte vi oss overbevist om at vi ved å gå over denne isen til slutt måtte nå åpent vann på sydsiden av de øer vi her reiste mellem. Kanskje vilde vi der finne kortere vei til Spitsbergen. Imidlertid var det ledet langt på morgenen (5. juni) og vi slo leir, vel tilfreds med å være kommet et så godt stykke sydover.[1]
Da det dagen efter fremdeles var usiktbart, så vi ikke kunde se mer av omgivelsene enn før, og da det var sterk nordlig vind som vilde gjøre det ubekvemt å gå i den åpne sjøen vestover, drog vi over fastisen mot syd. Vi kunde sette seil på kjelkene igjen; det bar i vei bedre enn noensinne. Ofte gikk det av sig selv; vi kunde stå på skiene foran hver vår kjelke, holde i styrestangen (en bambusstokk som blev surret fast på snuten av kajakkene), og la vinden drive oss avsted; i vindkastene fór vi ofte som en fjærdott bortefter. Til andre tider måtte vi trekke litt selv. Vi kom godt frem, holdt det gående til langt på natt for å nytte vinden lengst mulig. Vi nådde tvers over det brede sundet sønnenfor, og stanset ikke før vi kunde slå leir ved en ø på sydsiden av det.
Næste kveld (søndag den 7. juni) bar det igjen videre over isen sydefter med samme nordlige seilevind. Vi hadde håpet å nå under land før vi påny slo leir, men det blev lenger enn vi hadde trodd, og ut på formiddagen (8. juni) måtte vi stanse midt på isen i et forrykende vær. Det heter den dag: «Opdager stadig nye øer eller land sydover. Et stort sneland har vi i vest, og det ser ut til å strekke sig langt i sydlig retning.» Dette sneland syntes vi var ytterlig gåtefullt; ennu hadde vi ikke opdaget en eneste mørk flekk på det, bare is og sne altsammen. Om dets størrelse hadde vi ingen klar forestilling, da vi bare hadde skimtet det stykkevis, når det lettet litt i tåken av og til. Det var ganske lavt, så det ut til; men vi trodde at det hadde større utstrekning enn noen av de land vi hittil hadde faret langs med. Østenfor oss fant vi ø i ø og sund og fjorder efter hvert som vi kom frem. Vi kartla dem som vi best kunde; men de skulde ikke hjelpe oss til å
finne ut hvor vi var, gåten blev mer og mer innviklet.
- ↑ Dette var på sydsiden av Jacksons Kapp Richthofen, det nordligste punkt Jackson hadde nådd tidligere samme vår.
