vi forholdsvis stor ferdighet, og jeg tror vi hadde all grunn til å være stolte over det arbeidet vi leverte. De tok sig staselig ut, klærne våre, da vi endelig fikk dem på; så syntes vi iallfall. Vi sparte dem og hadde dem hengende i lengste laget, for at de skulde være fine når vi reiste. Ja, jeg tror ikke Johansen brukte den nye trøien sin før han nådde frem til folk. Han skulde ha den når han kom til Norge, sa han; for han kunde da ikke gå som en røver når han møtte landsmenn på ny. De stakkars underklærne vi hadde igjen måtte ha en grundig vask før vi drog, for at de skulde bli mulige å gå i og ikke gnage for mange huller på skinnet; — vasken gikk for sig på samme vis som før er fortalt. På føttene var det ikke rart fatt med oss nu. Med strømper gikk det enda an; for de var lette å sy av bjørneskinn; verre var det med komagsålene, som var nokså utslitt. Av hvalross-skinn fikk vi dog laget en slags såler, ved å skave av omtrent halve tykkelsen, og så spile det og tørke det over lampen. Med disse sålene blev komagene lappet på finnevis; senetråd hadde vi ennu nok av, og vi opnådde å få våre komager næsten helt vanntette igjen. Slik blev vi, tross alt, ganske vel rustet hvad klær angår, om vi ikke nettop kan påstå at det var videre rent det vi hadde. Til vern mot vind og væte hadde vi fremdeles vindklærne, som blev lappet og sydd sammen så godt vi formådde. Men det tok en forskrekkelig tid; for det var mest bare lapp i lapp og søm i søm alt sammen, og hadde en vel fått sydd igjen et hull på ett sted, så revnet de et annet sted næste gang en trakk dem på. Verst var ermene, og det endte med at jeg rev begge mine av; så skulde jeg da iallfall ikke ha den ergrelsen lenger å se dem bli flengt uavlatelig.
Å få en noenlunde lett sovepose var også ønskelig; den vi hadde hatt da vi kom hit, eksisterte jo ikke nu mere, ullteppene var sydd op til klær, og vi måtte derfor lage oss en annen, så lett som mulig, av bjørneskinn. Ved å søke ut de tynneste skinnene, opnådde vi også at den nye posen ikke blev så meget tyngre enn den renskinnsposen vi hadde hatt med fra «Fram». Verre var det å skaffe sig et brukbart telt. Det vi hadde hatt var blitt slitt og grissent under den fem måneder lange reisen året før, og det som hadde vært igjen av det hadde revene gjort ende på, da vi hadde det liggende over kjøtt- og spekkhaugen vår om høsten, for å beskytte den mot måkene. Revene hadde
