Side:Nansen,Fridtjof-Fram over Polhavet II-1942.djvu/220

Fra Wikikilden
Denne siden er ikke korrekturlest

halvmuggent brød tilbake; det blev alt sammen innkokt i tran, dels for å tørke det — all fuktighet blev drevet ut av det kokhete fett — dels også for å få dets verd som næringsstoff øket ved at det suget tran i sig. Vi syntes det smakte herlig, og gjemte det vel for å ha det i festlige stunder, eller når all annen mat slapp op. Hadde vi kunnet tørke bjørnekjøtt, vilde vi jo greid oss godt; men været var for rått og koldt, og de blev bare halvtørre, de kjøttremsene vi hang op. Der var ikke annet for enn å ruste sig med så meget opskåret rått kjøtt og spekk som vi kunde føre med, og så smeltet vi de tre blikkpøsene vi hadde laget av petroleumsdunkene våre, fulle av tran; det var godt å ha til brensel. Til å koke i på turen vilde vi bruke gryten fra kokeapparatet, og til kokelampe laget vi en skål av beholderen på vår primus, i den brente vi både spekk og tran. Riktig lett utrustning var jo ikke denne ferske provianten og dette brenslet; men så hadde det den fordel at det sannsynligvis blev lett å skaffe mer av det, når vi kom til å trenge det på veien; forhåpentlig var der vilt nok.

Med de korte stubbkjelkene våre var det verre; dem kunde vi jo ikke få gjort lengere nu. Skulde vi ikke finne åpent vann å ferdes i på veien over til Spitsbergen, og vi blev nødt til å trekke over den ujevne drivisen, da skjønte vi ikke riktig hvorledes vi skulde greie oss noenlunde frem, med kajakkene liggende på disse korte stubbene, uten å få dem slått sønder og sammen i koss og skrugarer; for kajakkene fikk jo bare støtte under midten, mens begge endene rakk langt utover kjelkene både fremme og bak, og ved den minste ujevnhet hugg disse endene i isen så det skrapte hull på seilduken. Vi måtte live dem vel ved hjelp av bjørneskinn som vi surret under dem, og så måtte vi lage til så gode krabber på kjelkene som vi kunde, av de få trestykkene vi hadde. Det gjaldt å gjøre krabbene høie, for å få løftet kajakkene mest mulig, så de gikk klar av isen. Line til å surre dem med måtte vi lage av rått bjørneskinn eller hvalrosshud, som ikke nettop er noe svært godt surremateriale. Det gikk det også, og kajakkene kom til å ligge både støtt og godt. La vi så den tyngste lasten mest mulig i midten av dem, for at ikke endene skulde bli brutt ned av vekten, så klarte det sig bra. Utrustningen til oss selv var kanskje like så vanskelig å få til. Jeg har nevnt at vi sydde nye klær, og det tok lang tid for to så uøvete skreddere; men litt efter hvert opnådde