sprang jeg frem og innhentet ungen, påny kom binnen tilbake; hun så ut til å ha den største lyst til å slå mig til jorden; men så hadde ungen igjen vunnet et stykke fremover, og hun gav sig ikke tid, men travet efter. Dette gjentok sig flere ganger; så begynte de å krabbe ende op på breen, binnen føre og ungen efter. Men det gikk smått for ungen; den trasket avsted så godt den kunde i morens fotspor i den dype sneen — den minnet så grangivelig om en liten buksebjønn av et menneskebarn, som den krabbet opover; alt i ett så den sig tilbake, halvt forskremt, halvt nysgjerrig. Det var rørende slik som moren uavlatelig vendte sig om mot den for å skynde på. Av og til dultet hun til den med hodet, og alt imens fræste og fnyste hun mot mig, som stod rolig der nedenunder og så på. Så var de oppe på kammen. Moren stanset, fræste enda verre, slapp ungen fremom sig, og så blev de borte begge to innover breen, og jeg gikk tilbake for å fortsette mitt arbeide.
Den siste tid hadde det hersket en feberaktig travelhet i vår hytte. Vi var blitt mer og mer utålmodige efter å komme avsted; men det var mangt og meget som måtte gjøres. Vi fikk føle at det ikke lenger var «Fram»s forråd vi hadde å ta av. Hadde det vært et og annet som manglet selv der, så manglet vi her i grunnen allting — hvad skulde vi ikke gitt bare for en eneste kasse hundekjeks til oss selv, fra «Fram»s store forsyninger! Hvor skulde vi ta det fra, alt det vi trengte? «Til en sledeekspedisjon skal en ha lett og nærende proviant, som tillike gir avveksling; der trenges lette og varme klær, solide og hensiktsmessige kjelker o. s. v. o. s. v.» — ja, vi kjenner disse forskrifter i den arktiske reise-abc. Den ferd vi hadde foran oss var jo ikke synderlig å tale om; det gjaldt jo bare å nå Spitsbergen. Men den var allikevel lang nok til at disse forholdsregler kunde ha sin betydning også for oss. — Da vi grov frem det oplag vi hadde gjemt vinteren over, og åpnet posene, viste det sig at der var noen skarve rester efter en reiseproviant som én gang hadde vært god, men som nu for mesteparten var blitt muggen og bortskjemt av fuktighet siste høst. I melet, vårt kostbare havremel, var det gått sopp — det måtte slåes ut; chokoladen var blitt opløst av vann, så det ikke var mer igjen, og pemmikanen, den så merkelig ut; vi smakte på den — tvi! også den måtte kastes. Så var der endel fiskemel, noe albuminatmel, og noe fuktig
