ferdig. Klær hadde vi nu fått istand. Tirsdag den 12. mai heter det: «Tok idag avskjed med mine gamle bukser; jeg var helt vemodig ved tanken på hvor god tjeneste de hadde gjort; men nu var de så tunge av spekk og svineri at vekten visstnok var flerdobbelt, og hvis en klemte i dem, tøt tranen. Det var unektelig tiltalende å få på nye lette bløte bukser av ulltepper som var noenlunde fri for fett.» Da dette tøiet var løst, var jeg ellers litt redd for at det kunde bli slitt ut før vi nådde Spitsbergen, og vi hadde derfor foret det både innvendig og utvendig med stykker av en gammel underbukse og skjorte.
Da jeg lørdag den 16. mai holdt på å ta noen observasjoner utenfor hytten, fikk jeg se en bjørn med en ganske liten unge ute på isen. Jeg hadde nettop vært en tur derute, og nu gikk de og undersøkte farene efter mig. Moren foran; op på alle koss jeg hadde vært på, vendte sig rundt, snuste og så på alle sporene; så ned igjen og videre. Den vesle ungen kom stabbende efter og gjentok veslevoksen alt moren gjorde. Så blev de endelig kjed av det, drog innover mot stranden, og forsvant bak odden nordenfor oss. Johansen kom ut litt efter; jeg fortalte ham om det og sa: «Jeg tenker vi snart har dem oppe i skaret der, vinden står den veien.» Knapt var det sagt før vi så dem der, de strakte hals, været, og glante langt på oss og hytten. Skyte dem vilde vi ikke, vi hadde jo overflod på mat; men vi syntes det kunde være moro å gå nærmere og se litt på dem, og om mulig skremme dem såpass at vi slapp besøk av dem til natten og kunde få sove i fred. Da vi nærmet oss, blåste moren sint, vendte sig flere ganger om for å gå, skubbet ungen i vei først, men snudde igjen for å se nøiere på oss. Endelig diltet de avsted så smått, men så sig stadig nølende tilbake. Nedi stranden gikk de igjen ganske langsomt mellem kossene der, og jeg sprang efter. Moren var foran, og ungen stabbet efter nøiaktig i hennes far. Snart var jeg like bak dem; moren fikk øie på mig, skvatt til, og vilde ha ungen med; men jeg opdaget nu at den vesle ikke kunde springe fortere enn at jeg kunde ta den igjen. Så snart binnen så det, vendte hun om og fnyste, og kom rasende rett imot mig. Jeg stanset, holdt børsen ferdig, om hun skulde komme for nær. Imens stabbet ungen videre det forteste den orket. Et par skritt fra mig stanset moren, fnyste og hvæste igjen, og så sig om efter ungen, og da den var kommet et godt stykke i vei, travet hun efter. Påny
