svær snefonn, som det var tungt å bryte igjennem. Ved å spenne i av alle krefter fikk jeg endelig veltet sneen av og stukket hodet op i dagslyset, som helt blendet øinene efter mørket nede i hulen — jeg så ingenting, visste bare at bjørnen skulde stå like bakom hytten. Så hørte jeg det fnyse og blåse, og avsted bar det med bestet i klumpet bjørnegalopp bortigjennem lien. Jeg visste ikke enten jeg skulde skyte eller ei; opriktig talt hadde jeg liten lyst på å flå i dette sure været. Men så sendte jeg da halvt i blinde et skudd efter den; naturligvis blev det bom, og glad var jeg. Flere skudd skjøt jeg ikke; det var nok til å skremme den så vidt at den ikke kom igjen for det første; vi hadde jo ikke noen bruk for den, når den bare vilde la vårt i fred.»
«Søndag den 3. mai. Da Johansen kom inn idag morges, sa han at han hadde sett bjørn ute på isen; den kom innover. Han var ute en stund senere for å kikke efter den, men så den ikke mere; den var vel gått inn i bukten nordenfor. Vi ventet besøk av den, da vinden stod den vei, og som vi utpå dagen sitter her og syr i harde taket, hører vi tunge skritt på sneen utenfor. Det stanser, går litt frem og tilbake, og så er det noe som blir dratt bortover; derpå blev det rent stilt. Johansen krøp forsiktig ut med børse. Da han fikk hodet op av hullet og fikk synet igjen for dagslyset som i begynnelsen blendet, så han bjørnen stå og gnage på et bjørneskinn. En kule gjennem hodet la den på flekken. Det var en mager liten tass, men en god fangst, forsåvidt som den sparte oss bryet med å tine op skrotter til å skjære reiseniste av. Stivfrosne som de nu er kan vi nemlig ikke få dem istykker der ute i kulden, men må ta dem inn her i hytten og få dem myke ved varmen, før vi kan få skåret noe av dem, og slikt tar tid. — I natt har to bjørner vært på besøk; men de har vendt igjen ved kjelken, som står opreist i uren her vestenfor oss, og som termometret henger på.»
Mens vi spiste frokost onsdag den 9. mai, hørte vi igjen bjørnesteg utenfor, og da vi var redd at bjørnen skulde ete op spekk for oss, var det ikke annen råd enn å skyte den. Vi hadde langt mere kjøtt enn vi trengte, og likte ikke å bruke flere patroner på disse dyrene for øieblikket. Det gjorde oss også vondt for alle de deilige bjørnefeldene som vi kom til å legge efter oss her. Tiden for opbruddet begynte nu å nærme sig, og der blev arbeidet med feberaktig iver for å bli
