børse og skjøt vel høit. Tilslutt blev jeg sint, sprang innpå, og gjorde ende på den.»
Vi begynte å få rikelig med spekk og kjøtt til ferden sydover nu, og vi fikk det travelt med å ruste oss til. Det var meget som skulde gjøres. Nye klær måtte vi sy oss av ullteppene våre; vindklærne måtte lappes og settes istand, komagene måtte såles, og ladder og votter fikk vi sy oss av bjørneskinn. Så måtte vi også lage en lett og god sovepose av bjørneskinn. Alt dette tok tid, og fra nu av arbeidet vi flittig med nålen fra tidlig morgen til sent på kveld. Hytten vår var med ett omskapt til et virksomt skredder- og skomakerverksted, hvor vi satt ved siden av hverandre i soveposen oppe på stenbrisken og sydde og sydde og tenkte på hjemkomsten. Tråd fikk vi ved å rekke op bomullsseilduken i noen proviantsekker. Det er selvsagt at vi stadig talte om utsiktene for reisen; en stor trøst fant vi i at der stadig var mørk himmel i sydvest, som tydet på meget åpent vann i den retning. Jeg mente følgelig at der var sannsynlighet for at vi kunde få fare en god del i kajakkene på turen til Spitsbergen.
En annen ting som også bragte oss til å tro på at der var åpent vann i nærheten, var at vi daglig fikk besøk av ismåker og havhester, stundom også krykkjer. De første ismåkene så vi den 12. mars; men utover i april blev det flere og flere av dem, og snart hadde vi nok av både ismåke og blåmåke sittende på taket vårt og rundt hytten, hvor de trommet og hakket på alt de fant av bjørneben og kjøttrester. Om vinteren hadde den stadige gnaging av revene på kjøttet der oppe vært vår underholdning, og minnet oss om at vi ikke var helt forlatt av livet. Med dagslyset var revene blitt borte; de fant nu alkekonger nok oppe i bergkløftene, og behøvde ikke lenger ty til vårt stenhårde frosne bjørnekjøtt. Men så kom måkenes tromming isteden; den bragte ikke slike hjemlige illusjoner om rotter og mus, og når vi hadde den på taket rett over hodet, kunde trommingen bli så generende at den forstyrret endog vår søvn, og vi måtte dunke i taket, eller måtte ut og jage dem. Men det hjalp bare for få minutter.
«Søndag den 19. april. Ved syvtiden idag morges blev jeg vekket av tunge bjørnesteg utenfor. Jeg vekket Johansen, som slo fyr, fikk på mig bukser og komager og krøp ut med ladd børse. Over bjørneskinns-lemmen var det som vanlig om natten føket sammen en
