kvelden (vår morgen falt på kvelden den dag), hørte vi der var et dyr som ruslet omkring derute og gnog på noe. Vi aktet ikke synderlig på det, mente det var en rev som holdt på med noe kjøtt på taket, som vanlig; om det kanskje kunde være noe mere leven enn vi i det siste var vant til av reven, så var det knapt leven nok til å være bjørn. Vi tenkte ikke på at sneen ikke var så kold og knistrende nu som tidligere på vinteren. Da Johansen kom ut for å lese av termometret, så han det var bjørn som hadde vært der. Den var kommet ute fra isen på skrå op bakken, rett efter været, og hadde gått rundt hytten. Den hadde tydeligvis ikke likt alle bjørneskrottene, og hadde ikke våget sig forbi dem op til hvalross-spekket på taket. Ved husgangen og ved pipen hadde den nok stanset og været godt, formodentlig til den liflige lukt av brent spekk og levende mannekjøtt. Så hadde den dratt et hvalross-skinn et stykke bortefter og skrapt spekket av det. Tilslutt hadde den gått efter slagene våre fra hytten og dit vi tar saltvann, og derfra videre utover isen, inntil den hadde fått vær av hvalross-skrottene der ute, og mot dem gikk den nettop som Johansen fikk se den. Den gav sig til å grave der. Da min børse ikke var brukbar i øieblikket, blev det til at jeg tok Johansens og gikk alene. Bjørnen var så optatt med å grave og slite stykker av skrotten at jeg kunde gå kloss innpå den bakfra uten å bry mig med dekning. Jeg hadde lyst til å prøve hvor nær jeg kunde komme den, og gikk på. Det var først da jeg ikke var lenger fra enn at jeg mest kunde nå bort i den med børsemunningen, at den hørte skrittene mine, så optatt hadde den vært. Den skvatt rundt, stirret utfordrende forbauset på mig, og jeg hilste den med en kule midt i synet. Den kastet med hodet, nøs og blåste blod utover sneen, mens den kastet rundt igjen og galopperte avsted. Jeg skulde la på ny; men patronen satt fast, og jeg måtte bruke kniven for å få den ut. Mens jeg holdt på med det, hadde bjørnen stanset, snudde sig mot mig og fnyste rasende, som den tenkte på å sette på mig. Så gikk den op på et isstykke like ved, satte sig i forsvarsstilling, og strakte halsen ut mot mig, mens blodet rant av munn og nese. Kulen var gått tvers igjennem hodet uten å treffe hjernen. Endelig fikk jeg igjen en patron inn. Men jeg måtte gi den fem skudd; for hvert skudd stupte den over ende, men reiste sig igjen. Jeg var uvant med siktene på Johansens
