kommer den like på mig, men trøstet mig med at stenen jeg stod bak, var traust. Huket mig så ned og fikk i en fart en ny patron i børsen. Nu nådde bjørnen uren under fonnen — sammen med stener og sneklumper kom den susende utover i det ene luftsprang lenger enn det annet. Det var et eiendommelig syn å se det svære hvite legemet fare gjennem luften og gjøre kollbøtte på kollbøtte, som det kunde være et trestykke. Til slutt gjorde den et veldig hopp, og tørnet op mot en svær sten. Det var et dugelig brak, og der lå den like på siden av mig — bare et par trekninger, så blev alt stilt. En sjelden stor hanbjørn var det, med deilig tett pels, som en nok kunde ønsket å ha hatt med sig hjem; men det som var best var nu allikevel at den var smellende fet. Blåse gjorde det så en blev kastet forover av vindstøtene, når en ikke var forberedt på dem; men så mildt som det var gjorde ikke vinden synderlig; det var ikke så surt et arbeide å flå, om det ikke hadde vært det at bjørnen lå nede i en grop, og var så svær at den ikke var til å rugge for én mann. Men om en stund kom Johansen, og til slutt fikk vi da lemmet den op, fikk slept den ned til isen og lastet den på kjelkene. Men vi hadde ikke gått langt før vi skjønte at det blev for tungt for oss å trekke alt med på én gang, mot denne vinden og så vidt lang vei. Så la vi halvdelen i en haug på isen og bredde skinnet over, for å hente det et par dager senere; enda fikk vi strev nok med å kjempe oss frem mot vinden i mørket, og det blev først ut på natten vi nådde hjem. Men så godt som det den kvelden smakte å komme i hus, å strekke sig i posen, og nyte sin kveldsmat av ferskt kjøtt og varm suppe!»
På den bjørnen levde vi i seks uker.
«Idag morges klokken 6 mente Johansen at han så i millionvis av alkekonger dra innover sundet. Senere, da vi kom ut klokken 2 i eftermiddag, var det et ustanselig trekk av flokk efter flokk utover til havs, og det holdt ved til langt på kvelden. Jeg så også to teister som trakk over oss. Det er de første vi har sett av den slags.»[1]
«Torsdag den 2. april. Da jeg våknet sånn henved åtte-tiden om
- ↑ Vi hadde nu utover våren god anledning til å se hvorledes alkekongene i svære flokker og teistene mer enkeltvis uavbrutt, til bestemte tider av døgnet, drog fra land mot det åpne vann ute til havs, og så til andre tider i ustanselig rekkefølge drog innover de islagte fjorder til sine fuglefjell igjen.
