hadde endelig kommet innpå og fått gjort ende på den med et skudd i ryggen. Mens han gikk tilbake efter kjelkene, fortsatte jeg, for å begynne på flåingen. Men det skulde ikke bli så brått. Da jeg nærmet mig stedet hvor jeg syntes den måtte ligge, fikk jeg øie på den «døde bjørnen» langt foran mig; den trasket nokså bra avsted langs med landet. Nu og da stanset den for å se sig rundt. Jeg la på sprang utover isen for å prøve å komme utenom den og jage den tilbake, så vi ikke skulde få så lang vei å trekke den. Da jeg hadde holdt på med dette en god stund og var kommet så omtrent op på høide med den, tok den på å krabbe opefter breen og opunder noen styggberg. Det hadde jeg ikke regnet på at en død bjørn kunde gjøre, og det gjaldt å stanse den snarest. Men nettop som jeg nådde på skuddhold, forsvant den over kammen. Snart fikk jeg se den igjen et godt stykke høiere op, og langt utenfor skuddvidde. Den strakte hals og så om jeg kom efter. Jeg var et stykke på vei opefter; men den drog fremover langs fjellet fortere enn jeg kunde følge i den dype sneen, som det tilmed var sprekker under, så jeg rett som det var falt i til langt på livet, og så foretrakk jeg å krabbe ned på fjord-isen igjen. En stund efter kom bjørnen frem under en loddrett bergvegg, med en stupende bratt ur under. Der begynte den å krabbe varlig fremover øverst oppe i uren. Jeg blev redd for den skulde legge sig på et sted hvor vi ikke kunde komme til den, og enda holdet var langt, fikk jeg skyte, og se om jeg ikke kunde få den til å ramle utfor; den så ikke ut til å stå for fast der oppe. Det blåste dugelig her under fjellveggen, og jeg kunde se hvorledes den måtte legge sig flat og klore sig fast når vindstøtene kom som verst, og så hadde den ikke mer enn tre labber å klore med heller; det høire forbenet var skutt over. Jeg op til en stor sten i nedkanten av uren, tok godt sikte og skjøt. Jeg så kulen slo i sneen like under den; men enten den nu blev truffet eller ei, så skvatt den til i det samme, og skulde jumpe over en fonn, men gled og rauset utfor. Flere ganger forsøkte den å klore sig fast; men det bar videre. Så endelig fikk den føttene under sig, og begynte så smått å krabbe op igjen. Imens hadde jeg fått en ny patron inn, og holdet var nu kortere. Jeg fyrte igjen. Den blev stående stille et lite øieblikk — så gled den, og dermed bar det videre utefter fonnen, først langsomt, så fortere og fortere, rundt og rundt. Jeg tenkte: nu
