inn i stuen, hvor det knitrer lunt og koselig i ovnen, og gjennem vinduet ser en snefnuggene falle der ute og legge sig på juleneket. Fra kjøkkenet dufter det liflig av stek, og inne i spisestuen er et langt bord dekket til en solid gammeldags middag med god gammel vin. Hvor det er godt og hyggelig altsammen! En kunde bli syk av lengsel efter hjemmet . . . Men vent, vent! Når sommeren kommer —!
Huff, veien til stjernene er både lang og tung.»
«Tirsdag den 31. desember. Så svinner også dette året. Underlig var det; men alt i alt var det allikevel kanskje godt. — — Nu ringer de ut det gamle året der hjemme. Vår kirkeklokke er den isnende vind, som uler over bre og ismark, uler i villskap, så den hvirvler snerokket op i sky på sky, og soper det ned over oss fra fjellkammen der oppe; langt inne i fjorden kan vi se sneskyene jage for vindkastene over fjord-isen: snestøvet glitrer i måneskinnet. Fullmånen seiler stille og langsomt fra det ene år over i det annet. Den skinner både over onde og rettferdige, enser ikke årsskifte, savn og lengsler. — Ensom, forlatt, hundrer av mil borte fra alt en har kjær — men tankene farer travelt på tause veier .... Atter vendes et blad i evighetens bok, en ny ubeskrevet side blir slått op, og ingen vet hvad der skal skrives på den.»
«Onsdag den 1. januar 1896. ÷ 41,5°. Så er da et nytt år kommet, gledens og hjemkomstens år. Med klart måneskinn gikk 1895, med klart måneskinn begynner 1896. Men bitterlig koldt er det, de koldeste dager vi ennu har kjent her. Jeg fikk føle det igår: jeg frøs alle fingertuppene av mig. Med det skulde altså det gamle året ende. Jeg trodde jeg hadde gjort mig ferdig med slikt i våres.»
«Fredag den 3. januar. Morgen. Det er nok klart og koldt ute fremdeles; jeg hører det skyter i breen. Som en veldig isjette ligger den der oppe på fjellkammen og gløtter ned til oss i skarene. Den brer sin kjempekropp inn over alt land, og lemmene strekker den ut i sjøen til alle sider. Men hver gang det blir koldt, koldere enn den før har hatt det, krymper den sig stygt i kulden, og det slår sprekk efter sprekk i den svære kroppen, det drønner som kanonsalver, og jorden skjelver så jeg kan kjenne det rister i grunnen under mig her jeg ligger. En kunde mest tenke den en dag kommer veltende ned over oss.
