til. Alt vårt utearbeide er jo å hente inn noe fersk og salt is et par ganger om uken, kjøtt og spekk engang imellem, og så et skinn til tørk under taket en sjelden gang. Og så nærmer julen sig, gledens tid. Nu har alle mennesker det travelt der hjemme, og vet knapt hvordan de skal få tiden til å strekke til; men her er ingen travelhet, det gjelder bare å få tiden til å gå. Sove, sove! — — Kjøttgryten surrer koselig over peisen; jeg sitter her og venter på frokosten og stirrer inn i de flagrende flammer, og tankene farer så vide. Hvad er det for en underlig makt ved ilden og lyset, at all skapning søker den, like fra den første levende slimklump i havet til det flakkende menneskebarn? Uvilkårlig fanger disse slikkende ildtunger blikket, en må følge deres spill, som kunde en der lese sin skjebne, og imens drar minnene forbi i broket følge. Hvad er så savn, hvad er nuet? Glemme det, glemme sig selv — en har evnen til å minnes alt som var skjønt, og så vente på sommeren .... Ved lampeskinnet sitter hun i vinterkvelden og syr. Ved siden står en liten jentunge med blå øine og gult hår, og steller med en dukke. Hun ser ømt på barnet og stryker det over håret; øinene blir fuktige, og tunge tårer faller på tøiet — — —. Her ved siden ligger Johansen og sover; han smiler i søvne. Stakkars gutt, nu er han visst hjemme til jul hos dem han har kjær. Men sov, sov og drøm! Imens går vinteren, og så kommer våren, livets vår.»
«Søndag den 22. desember. Gikk lenge derute igår kveld, mens Johansen holdt storvask til jul her i hytten; det bestod mest i å skrape asken fra peisen, samle ben- og kjøttavfall og kaste det ut, og så hakke op isen, som har frosset sammen med all slags rusk og søppel til et tykt lag på gulvet, så det var blitt vel lavt under taket her inne. — Et vidunderlig nordlys var der. Stadig har vi dette selsomme lysspill, og aldri blir en trett av å stirre på det; det er som det trollbinder syn og sinn, så en ikke kan rive sig løs. Det begynner å demre i et blekgult uhyggelig lysskjær bak fjellet i øst, det er som gjenskinn av en brand langt borte. Det brer sig; snart er hele østhimmelen glødende ildmasser. Nu svinner det atter, samler sig i et sterkt lysende tåkebånd, som strekker sig mot sydvest, hist og her ellers er bare enkelte lyståker synlige. Med ett skyter stråler op fra lysbåndet; de når næsten zenit; så flere og flere — det spiller henover båndet i et vilt jag østenfra vestover, det er som de kommer farende langt langt bortefra, stadig
