jeg flere ganger hvalrosser rundt om, som stanget hull på isen og stakk hodene op, og jeg tenkte: snart har jeg dem vel her også. I det samme fikk bjørnen et voldsomt dunk nedenifra, så den skvatt til siden, og op stakk et svært hode, med store tenner; det fnyste, kastet et vanvørende blikk på bjørnen, og stirret en stund vilt forundret på mig som stod der, så blev det borte igjen. Og jeg fant at den gamle solide isen et stykke innenfor var et hyggeligere opholdssted enn ny-isen. Min mistanke om at hvalrossen ikke er noe redd for bjørnen, var blitt mere styrket enn noensinne. Endelig kom Johansen med tau, og vi satte rennesnare om halsen på vårt bytte for å hale det op, men opdaget snart at det overgikk våre krefter; alt vi opnådde var å bryte isen ned under dyret, hvor vi så forsøkte. Det var for hårdt å skulle opgi det — det var en svær bjørn, og den så ut til å være sjelden fet; men å holde på på denne vis til vi fikk buksert den inn til den tykke iskanten, vilde bli et langvarig arbeide. Ved å hugge en ganske smal sprekk gjennem ny-isen, så vi fikk tredd tauet inn til kanten av et stort flak som lå i nærheten, slapp vi da tilsist noenlunde lettvint fra det. Nu var det ikke vanskelig å trekke bjørnen dit under isen, og da vi hadde hugget et tilstrekkelig stort hull til den, fikk vi halt den op der. Endelig hadde vi fått den flådd og lemmet op, og tungt lastet med fangsten vendte vi sent på kvelden hjemover til vår hule. Som vi nærmet oss stranden, hvor kajakkene lå oppe på vår ene haug med hvalrosspekk og kjøtt, hvisket med ett Johansen til mig: «Nei, se der!» Jeg så op — der stod det tre bjørner på haugen og slét i spekket. Det var en binne med to unger. «Huff,» sa jeg, «skal vi nu til med bjønn igjen!» Jeg var trett; lengtet sant å si mer efter posen og en god kjøttgryte. I en fart hadde vi børsene fremme, og nærmet oss forsiktig; men de hadde alt fått øie på oss, og satte avsted utover isen. Det var unektelig med en følelse av takknemlighet vi så efter dem. Da jeg litt efter stod og skar op kjøtt, og Johansen var gått for å hente vann, hørte jeg ham plystre. Jeg så op. Han pekte utover isen — der i tusmørket kom de tre bjørnene tilbake; spekkhaugen vår hadde nok vært for lokkende for dem. Med børsen krøp jeg i skjul bak noen stener tett ved den. De kom gående rakt på, uten å se til høire eller venstre, og da de gikk forbi, tok jeg sikte på binnen så godt jeg kunde i mørket, og smelte av. Den brølte, bet sig i siden, dermed bar det utover
