forsvant så like fort igjen. Tre eller fire ganger gjentok dette sig, hver gang hørte vi den i mellemtiden langt der ute; men så blev de helt borte, og vi drev på med flåingen i fred. Nu skulde vi efter vårt skjønn ha spekk nok til brensel for vinteren, og vi hadde dessuten rikelig med skinn til å tekke taket i hytten.
Skinnene våre blev bløtt op såpass at vi kunde få strakt dem over taket. De var så lange at de rakk fra den ene siden av hytten tversover mønsåsen til den andre. Vi skar remmer av rå hud, og bandt ved hjelp av dem store stener i begge ender av skinnene; på den vis fikk vi strakt skinnene ut over murenes ytterkanter; så lastet vi sten ovenpå. Med sten, mose, skinnremser, og til sist sne fikk vi kantene langs muren noenlunde tette. For å gjøre hytten beboelig stod det igjen å bygge noen benker av sten til å ligge på. Og så måtte vi ha en dør; det var en åpning i muren i det ene hjørnet, og til den førte en kort gang som var utgravd i jorden, og som senere blev hvelvet over med et tak av isblokker på lignende vis som gangene i eskimoenes hus. Vi hadde ikke fått gravd den så lang som vi ønsket, fordi jorden frøs for stiv for våre redskaper. Den var så lav at en måtte krype på huk ned gjennem den for å komme inn i hytten. Den indre åpning var dekket med et forheng av bjørneskinn, som var sydd fast til hvalrosskinnet i taket; den ytre ende blev dekket med et løst bjørneskinn, som blev lagt over åpningen som en lem.
Det begynte å bli koldt nu (nedi ÷ 20°); opholdet i den lave hulen, hvor vi ikke kunde røre oss, blev også mer og mer utålelig, og røken fra tranlampen angrep øinene hver gang vi kokte. Daglig blev vi utålmodigere efter å komme inn i vårt nye hus, som nu stod for oss som toppunktet av komfort, og det stadige omkved mens vi bygget, var hvor deilig og koselig det skulde bli når vi først kom dit inn, og vi kunde utmåle for hinannen hvor mangen hyggelig stund vi skulde få der. Vi vilde jo gjerne finne de lyspunkter vi kunde i vår tilværelse. Stor var hytten riktignok ikke; den var 10 fot lang og 6 fot bred; når en lå tversover, spente en i veggen på den ene siden og stanget i veggen på den andre; men en kunde da røre sig litt, og så kunde jo selv jeg stå næsten oprett under mønet. Tenk å ha et sted i le for vinden, hvor vi kunde få strekke lemmene litt! Det hadde vi jo ikke hatt siden mars måned ombord i «Fram». Imidlertid drog
