Side:Nansen,Fridtjof-Fram over Polhavet II-1942.djvu/174

Fra Wikikilden
Denne siden er ikke korrekturlest

til, og glupende matlyst hadde vi. Visstnok var det med vemod vi tenkte på de tapte hvalrossene, som nu drev i stormen derute; men vi var iallfall glad at vi ikke fremdeles var i deres selskap.

Jeg hadde ikke sovet lenge da jeg blev vekket av Johansen, som sa der var bjørn. Alt i halvsøvne hørte jeg en underlig småjolring like utenfor døråpningen. Jeg fór op, fikk fatt i børsen, og krøp ut. Der gikk en binne med to store unger innover; de hadde nettop gått kloss forbi døren vår. Jeg skjøt på binnen; men i skyndingen gikk det over. Hun skvatt til, og så sig rundt. Som hun vendte bredsiden til, jog jeg en kule gjennem brystet på henne. Et forferdelig brøl — og med alle tre bar det avsted ned mot stranden. Der stupte moren i en dam på isen, mens ungene sprang videre, og satte på sjøen, så skumfossen stod om dem, og la på svøm utover. Jeg skyndte mig ned til moren, som lå og karret og karret for å komme op igjen, men ikke fikk det til. For å spare arbeidet med å trekke det tunge dyret op, ventet jeg til hun omsider fikk dratt sig op på kanten, og gjorde det av med henne der. Imens hadde ungene nådd ut til et isstykke. Der var trangt om plassen for to, og det var ikke mere enn det såvidt bar dem; men der satt de og balanserte og duppet op og ned i sjøene. Rett som det var falt en av dem i vannet, men krabbet ufortrødent op igjen. De jamret sig ynkelig og så mot land; de skjønte jo ikke hvorfor moren lot vente så lenge på sig. Ennu var vinden sterk, og for den og strømmen drev de hurtig til havs. Vi mente de vilde svømme til land tilslutt for å søke op moren, så vi fikk vente, og gjemte oss imens mellem stenene, for at de ikke skulde være redde for å komme for vår skyld. Ennu kunde vi høre dem klynke; men det lød fjernere og fjernere, og mindre og mindre blev de der ute på de blå sjøene, tilsist var det bare såvidt vi kunde øine dem som to hvite prikker over den mørke flaten langt ute. Vi var nu for lenge siden kjed av det og gikk til kajakkene. Men her møtte et sørgelig syn oss. Alt hvalrosskjøttet, som vi med så megen møie hadde ført hjem, lå hivd rundt omkring på stranden, opkarvet og flengt sund; alt som fantes av fett eller spekk var ett op. Kajakkene, som kjøttet hadde ligget i, var slengt — den ene halvveis ut i vannet og den andre høit op imellem stenene. Her hadde sandelig bjørnene rumstert grundig, mens vi sov! De hadde vært langt inne i kajakkene og halt frem kjøttet.