— for dem var ikke storm og sjø og avdrift til; de skrek og bar sig, og syntes at nu var det fest. Så lenge vi kunde øine skrottene som de drev utover til havs, så vi større og større flokker samles om dem, som hvite sneskyer. Imens klemte vi på å gå, for å nå mot land over isen; men det hadde sprunget op sprekker og råker på kryss og tvers. En del greide vi i kajakkene; men da jeg hadde hoppet over en større råk på noen løsflak, kom jeg ut på så skrøpelig is at den sank under mig, og i en fart måtte jeg tilbake for å undgå et bad. Vi prøvde på flere steder; men overalt sank det under oss og kjelkene. Det var ingen annen råd enn å ty til vannet; vi fikk holde oss langs lesiden av is-pakken. Men vi hadde ikke rodd langt før vi skjønte det ikke nyttet i sammenbundne kajakker mot denne vinden. Vi måtte ro enkeltvis, og fikk ofre hvalrosskinnet med spekket, som det blev umulig å føre med sig da; nu hadde vi det liggende tversover akterenden av begge kajakkene. Mens vi holdt på med denne omriggingen, blev vi omringet av isen før vi visste ordet av det, og i huj og hast måtte kajakkene op for å undgå å bli knust. På flere steder forsøkte vi nu å komme ut; men flakene var i voldsom bevegelse; de malte rundt som i en malstrøm. Åpnet det sig en renne, så hadde vi ikke før fått kajakkene i vannet før det igjen satte voldsomt sammen, og vi måtte hive dem op i røde rappet. Flere ganger var det på hekten at de skulde bli ødelagt. Imens øket stormen stadig, sjørokket røk henover oss, og vi drev lenger og lenger til havs. Stillingen var ikke hyggelig.
Langt om lenge kom vi i klart farvann, og fant nu til vår glede at når vi anspente alle krefter, kunde vi såvidt tvinge kajakkene frem mot vinden. En stri rotur blev det, og det verket i armene; men mot land gnog vi oss, så langsomt det enn gikk. Sjøen var krapp og stygg; men våre kajakker var gode sjøbåter, og selv min med kulehullet i klarte sig så godt at jeg satt noe så nær tørr. Vinden kom av og til i slike støt at det kjentes som den kunde løfte en ut av sjøen og kaste en over ende. Efter hvert som vi kom innunder det høie landet, blev den dog løiere, og endelig nådde vi da inn til stranden og kunde puste ut; og så rodde vi i makeligere farvann langs bredden opover til vår leirplass. Det var en sann nydelse å krabbe på land den natten — og hvor usigelig koselig det var igjen å ligge lunt innen fire vegger i vår lave hule, så våte vi enn var! En dugelig kjøttgryte blev laget
