morges ved tretiden, efter bare å ha gått i ni timer; det rakk å gjøre oss våte før vi fant en leirplass og kom oss inn i teltet. Her har vi nu ligget et helt døgn, mens regnet har silet ned, og tørrere er vi ikke blitt. Under oss står det vanndammer, og posen er søkkvåt på undersiden. Nu er vinden slått om til vest, og det er blitt ophold, så vi har kokt grøt, spist frokost, og akter å dra på igjen. Men kommer det atter regn, får vi nok stanse på ny; å bli gjennemvåt vil vi ikke utsette oss for når vi ikke har noe tørt ombytte. Det er alt annet enn hyggelig som det er: å ligge her med våte ben og med føtter som er som to istapper, og ikke eie en tørr tråd å ha på dem. — Voksne rosenmåker såes enkeltvis fire ganger igår, og da Johansen var ute og hentet vann idag morges, så han to.»[1]
«Lørdag den 31. juli. Isen er så oprevet og vanskelig å komme frem i som den vel kan bli, både med ujevnheter og råker. Ved den uophørlige skuring og skruing av kantene mot hverandre males den op, og vannet blir fullt av småstykker og sørpe; ferje over i kajakkene er uråd, og så er det da å lete lenge og vel, kanskje finner en en skrøpelig overgang til slutt, eller en blir nødt til å lage en ved å skyve småflakene op på siden av hverandre, eller vi må ferje kjelkene over på et lite flak — alt dette koster meget tid og arbeide for hver eneste råk, og fremkomsten blir sen. — Dårlig i ryggen fremdeles. Johansen måtte gå foran igår også, og kveld og morgen må han klæ av og på benene mine, for jeg er ikke kar om å gjøre det selv. Han er rørende opofrende, tar sig av mig som om jeg var en liten unge, og alt han tror kan lette mig blir gjort stilltiende, uten jeg vet om det. Stakkar, han må slite dobbelt nu, og så vet han kanskje ikke hvordan dette skal ende. Idag kjenner jeg mig forresten ikke lite bedre, og forhåpentlig er jeg nu snart bra.»
«Torsdag den 1. august. Is med flere hindringer enn her — mon det kan gis? Ellers hadde vi til en forandring et strålende vakkert vær igår, med solskinn; men det ser ut som om den sydlige vind vi har hatt har satt oss en god del lengere fra land igjen. Langt østover er vi også kommet, så vi ser ikke lenger det vestligste landet med de sorte bergnabbene, som vi først blev opmerksom på. Det ser ut som
rosenmåkene må holde til i land her; vi ser dem daglig. — En ting
- ↑ Av denne merkelige fugl så vi nu daglig flere og flere jo lenger det led.
