«Søndag den 30. juni. Så er da siste juni kommet, og vi er
omtrent på samme sted som der vi begynte måneden. Og føret? Ja,
bedre er det iallfall ikke blitt ennu. Men fin er dagen; det er så varmt
at vi ligger her ganske stille og svetter i teltet. Gjennem teltdøren
kan vi se ut over isen, hvor solen glitrer hvitt i hvitt gjennem hvite
seilende cirrusskyer. Og så er det søndag; — stilt, med en svak
vindsno, nærmest fra sydøst tror jeg. Idag er det vel deilig der hjemme,
med alt i flor, og fjorden dirrende i solskinnet. Nu sitter du kanskje
ute på odden med Liv, eller er ute på vannet i båten din. Å, jeg
synes jeg ser oss på slik en strålende junidag reise inn til din mor til
middag: — I god tid går vi til stasjonen, jeg kan se toget komme og
mange folk; det stanser på Bestun og Bygdøy, og så går vi av ved
Skarpsno opover til Drammensveien; jeg ser lønneløvet, hvor det
henger lyst og grønt der over gjerdet og skjelver i solstrålene — og så
ligger haven og huset der foran; der samles vi med alle de andre ved
bordet, og så kommer oksesteken, en stor deilig oksestek, og jeg ser
Olaf skjære for, mens saften renner av de røde stykkene .... Men
så glir øiet igjen ut gjennem døren der, og jeg minnes at der ligger is
og hav mellem her og der. Her langt nordpå ligger vi, to røvere,
svarte, sotete og fæle, og roter i en suppegryte — på alle kanter
omgitt av is, is og intet annet, skinnende hvit is, all den renhet vi selv
mangler; å, den er så altfor ren, like til synsranden ytterst ute søker
øiet forgjeves en mørk flekk å hvile sig på. Nu har vi ventet på det
i to måneder. — All fugl synes også å være forsvunnet, idag ikke
engang en munter alkekonge å høre; like til igår var da de her, og vi
hørte dem trekke nord- og sydover, sannsynligvis til og fra land.
Nu har de vel søkt dit, da her blev så lite vann. Å, «den som hade
vingar som foglarna ha!»
«Onsdag den 3. juli. Hvorfor skrive igjen? Hvad har jeg å betro disse blader? Intet uten den samme ubendige lengsel hjem, ut av denne ensformighet. Den ene dag er aldeles lik den annen, undtagen kanskje at det før var stilt og varmt, mens det de to siste dager har vært sydlig vind, og vi driver nordover. Fant ved en meridianhøide igår at vi var kommet nord på 82° 8,4’ n. br., mens lengden er omtrent den samme. Både igår og iforgårs hadde vi tildels virkelig strålende solskinn, og det er jo for oss en stor sjeldenhet. Horisonten sydover
