sig at «Lillereven» ikke kunde følge med, han var aldeles som lam i benene, stupte overende og kunde ikke reise sig igjen. Efter at jeg hadde trukket på ham og kjelken en stund og forgjeves søkt å få ham til å gå, blev jeg nødt til å legge ham på lasset, og da vi kom til noen koss hvor der var le for nordenvinden, slaktet Johansen ham mens jeg gikk forover og tok ut vei. Det var heller ikke bedre fatt med den andre av mine hunder, «Storreven». Å trekke var det ikke tale om, det var vanskelig nok å få ham til å gå, så han ikke blev slepende efter. Det gikk dog en liten stund, om han enn snublet og falt og måtte hjelpes op igjen alt i ett; men snart blev det likeså ille som det hadde vært med «Lillereven», han blev hengende igjen, fikk linen under kjelkemeien, og blev slept stykke for stykke. Da jeg syntes jeg hadde mer enn nok med å slepe på kjelken, prøvde jeg å løse ham i håp om at han da iallfall kunde rangle efter. Det gjorde han også en liten stund, men så blev han igjen, og Johansen blev nødt til å samle ham op og legge ham på sitt lass, og da vi slo leir, blev også han slaktet. Så er det da bare «Kaifas» jeg har tilbake, Johansen har «Haren» og «Suggen». Til disse tre hunder fikk vi av de to slaktede mat for tilsammen ti dager; men hvor langt vi når på den tid må gudene vite, så meget blir det vel ikke. Vi må nu til stadighet spenne oss selv for, og av to hundeseler laget vi oss derfor skikkelige trekkseler.[1] Det nyttet ikke å gå med upåbundne ski, foten vrikket og gled og glapp av dypt ned i den bunnløse sneen i ett vekk. Sneen la sig som is under de glatte komagsålene, og var sleip som åleskinn å stå på. Vi bandt skiene på, og da gikk det virkelig å trekke kjelken hvor isen var jevn, selv om en bare hadde én hund på siden av sig, og jeg så at med tålelig føre og tålelig lende skulde vi nok kunne komme frem en del
om dagen, selv uten hunder; men aldri så snart kom der litt
- ↑ En god trekksele er en viktig ting, og leter i lengden adskillig mindre på enn den almindelige rem, eller trekkbånd, over den ene skulder og på skrå over brystet. Den trekksele jeg bruker består av to remmer som går over begge skuldrer, som remmer på en skreppe, og festes bak over korsryggen til belteremmen, hvor også trekktauet fra kjelken settes fast. Derved står det i ens makt å fordele trykket under trekkingen jevnt på begge skuldrer og på belteremmen (det er lendene og maven). En får således lagt t rekkingens angrepspunkt lavere på kroppen, like over benene, som jo utfører arbeidet, og trekktauet kommer ikke som vanlig til å bryte bare på overkroppen.
