Side:Nansen,Fridtjof-Fram over Polhavet II-1942.djvu/104

Fra Wikikilden
Denne siden er ikke korrekturlest

nordvest, kan den vel også sette oss sydvest og til slutt ut mot målet, eller ut mellem Franz Josefs Land og Spitsbergen. At vi skulde være østenfor Kapp Fligely har jeg efter denne observasjon mere tvil om enn noensinne, og jeg begynner mer og mer å tro på muligheten av at det første land vi får se — om vi noen gang får se noe — blir Spitsbergen. I så fall skulde vi altså ikke en gang få et glimt av Franz Josefs Land — det land som jeg nu dag og natt har drømt så mangen gyllen drøm om. Men Spitsbergen er godt nok å komme til, og er vi så langt vest som vi da antagelig må være, har jeg større håp enn før om snart å få slakkere is eller åpent vann. Når vi bare får skaffet oss mat, skal det nok gå; men der ligger det store spørsmål.

Jeg har med vilje sovet lenge her på denne leirplassen, efter at jeg først hadde brukt god tid på mine utregninger og grublerier over vår drift og vår fremtid. Vi har ingen ting å haste efter på dette føret, det er knapt anderledes idag enn igår, og dessuten er det for varmens skyld bedre å gå om natten enn om dagen. Det beste er å hale tiden ut i det lengste uten å tære mer enn nødvendig på nisten; for sommeren må vel gjøre forholdene bedre, og vi har ennu tre måneder å gjøre på, kan vi bare skaffe oss mat for den tid, og det måtte se rart ut om vi ikke skulde kunne det. Mitt håp står til sel og til bjørn — bare én slik kar før nisten slipper op, og vi er berget for lang tid fremover.»

«Søndag den 16. juni. Igår var det så ille som vel mulig, føret til å fortvile over og isen stygg. Jeg var igjen i sterk tvil om det retteste ikke var å slakte alle hundene ned med én gang for å bruke dem som mat til oss selv, og så se å kare oss i vei som best vi kan uten deres hjelp; på den visen vilde vi vel få niste for femten, kanskje tyve dager lenger, og vilde like fullt kunne gnage oss litt frem. Noen fremkomst av betydning ser det jo ikke ut til å bli i noe tilfelle, foreløbig, og da kan hende det eneste riktige er å dra tiden ut. Men på den annen side er det kanskje ikke langt til land eller åpent vann, eller iallfall til slakk is, og da vil hver kvartmil sydefter være viktig. Vi får derfor se å nytte hundene ut til å komme frem med som vi best kan, tør hende blir det snart en vending, om ikke annet så kanskje litt bedre og jevnere is igjen, lik den vi hadde for en stund siden. Imidlertid blev vi nødt til å slakte to hunder igår. Da vi begynte å gå, viste det