for skiene, det aller minste en stanset vilde det legge sig svære kladder under dem, de vrikket uavlatelig i den løse sneen, og is la sig under foten så en i ett vekk glapp av dem og ned igjennem sneen til op på låret, når en skulde slite og dra i kjelkene. Men det var bare å se å kare sig oppå igjen; å stampe i slik sne uten ski er uråd; å binde dem på vilde nok hjelpe, men det blev for tungvint når en uavbrutt må ha dem av for å hale kjelkene over skrugarer og råker. Isen er ulendt, full av hauger og eldre skrugarer hvor en vender sig, og det er bare ved å bukte sig frem som en ål at en kan finne en slags fremkomst. Vi slet oss frem ved å ta det i to vendinger, likesom tidligere. — Hundene blir mer og mer utslitt. «Lillereven» kan nu så vidt gå, å trekke er det ikke lenger tale om; han sjangler avsted som en drukken, og når han faller, er det så vidt han vinner å reise sig igjen. Idag skal han gudskjelov slaktes, så slipper en da det syn. «Storreven» har også begynt å slakke stygt i linen; den eneste av mine som ennu trekker noe er «Kaifas»; men det er bare så lenge en av oss er bak og hjelper til. Å holde på lenge under slike omstendigheter var bare å slite folk og hunder ut til ingen nytte og dessuten bruke op mere mat enn nødvendig. Vi sløifet derfor middag og stanset henimot klokken 10 igår kveld, efter å ha begynt å gå klokken halv fem eftermiddag. På veien hadde jeg hatt en stans for å ta en observasjon. Solen er ikke lett å få tak i nu, så en får nytte de øieblikker en får se den gjennem de drivende skyer; klar vil den dog aldri bli. Igår eftermiddag fikk jeg endelig en tarvelig høide, ved iherdig venting og efter å ha stillet instrumentet op forgjeves et par ganger. I går kveld regnet jeg ut disse observasjoner, og finner da at vi har drevet uventet sterkt vestover, idet vi er kommet fra 61° 16’ ø. 1., som var vår lengde den 4. juni, og bort på 57° 40’ omtrent; men så er vi også kommet et godt stykke nordover igjen, op på 82° 26’ n. br., efter at vi den 4. var nede på 82° 17,8’, og vi har jo karet oss sydover det vi orket siden den tid. Imidlertid gjør det godt å se at her er slik bevegelse i isen, for da er det vel håp om at vi kan drive ut mot åpnere vann til slutt; at vi skal komme dit bare ved egen hjelp over denne styggedom begynner jeg nu å tvile på — dette lende og dette føre ser for slemt ut, og mitt håp står nu til råker og slakkere is. Heldigvis er der også kommet nordøstlig vind, — gid den bare vilde drive på! Har vinden satt oss
