på 66° ø. l.[1] eller omtrent 15 mil fra Kapp Fligely. Men like fullt synes det mig vi skulde se noe land sønnenfor oss. Wilczek Land kan da ikke være så lavt og østefter plutselig trekke sig så langt sydover, når Kapp Buda-Pest på omtrent 61° ø. l. skulde ligge helt nordenfor 82°, og det skulde jo da ikke være over ti mil fra oss. Nei, det er og blir uforståelig! — At vi skulde være vestenfor synes imidlertid ikke så meget lettere å fatte; vi må da ha drevet ganske eftertrykkelig mellem den 8. og 13. april, eller også har mitt ur allikevel stått en stund før den 2. april. At vi kan ha drevet nokså godt vestover synes riktignok de tre observasjonene fra 2., 4. og 8. april å tyde på. Efter disse skulde vi ha drevet nær på 8°, eller la oss sette iallfall 7° , vestover i de seks døgn. Regner vi at driften har vært den samme i de fem døgn mellem den 8. og 13., så kommer vi altså 7° lenger vest enn vi antar. Vi skulde følgelig nu være på 54° ø. l. istedenfor på 61°. Det blir imidlertid ikke mer enn åtte mil fra Kapp Fligely, og tett ved Oscars Land. Vi burde da se noe av dem, synes jeg. Antar vi imidlertid at driften vestover også har vært hård i tiden før den 2. april, da er den mulighet ikke utelukket at mitt ur allikevel har stått den gang som jeg fryktet for, og da kan vi være aldri så langt vest, for alt hvad vi kan si. Denne mulighet er det jeg mer og mer begynner å tenke på. Imidlertid forekommer det mig at vi ikke har annet å gjøre enn å holde frem som vi har holdt, kanskje litt sydligere; så må vel en løsning komme.
Da jeg efter å ha endt mine beregninger hadde tatt en lur og atter tørnet ut ved middag idag, viste føret sig ikke å være bedre, snarere verre. Nysneen var rent kram og føret så tungt som mulig. Imidlertid får vi gjøre et forsøk med å komme videre — ved å ligge her er lite vunnet, fremkomst er da fremkomst, om den er aldri så liten.»
«Lørdag den 15. juni. Midten av juni, og ennu ingen utsikt til ende på dette! I steden blir det stadig verre. Så ille som igår har det dog ennu ikke vært, og dårligere kan det heldigvis ikke godt bli. Kjelkene gled utidig tungt i den dype, løse og våte nysneen; de stanset uophørlig, og da satt de undertiden som limt fast. Det var så vidt en
fikk slitt dem løs igjen når en tok i alt en orket. Føret var ikke bedre
- ↑ I virkeligheten var vi altså temmelig nær det punkt jeg her forutsetter. Grunnen til at vi ikke så det ventede land var at det ikke eksisterer, som det senere viste sig.
