Side:Nansen,Fridtjof-Fram over Polhavet I-1942.djvu/99

Fra Wikikilden
Denne siden er ikke korrekturlest

båt og loddet; men å ro i den strømmen hadde jeg alt hatt mer enn nok av. Foreløbig måtte vi da bli hvor vi var, og flittig smøre oss med den salven som heter tålmodighet, en vare som enhver polarekspedisjon bør medføre store kvanta av. Vi håpet stadig på forandring; men strømmen var og blev sig selv, og kulingen blev iallfall ikke bedre. Fortvilet, bare for den f–s strømmen å bli liggende her, med åpne sjøen utenfor, kanskje like nord til Kapp Tsjeljuskin, dette evindelige kapp som nu i tre uker har surret i hodet på mig.»

«Da jeg næste morgen (23. august) kom op, var vinteren kommet. Hvit sne på dekket og på hvert lite fremspring i riggen, hvor den hadde funnet le for vinden, hvit sne innover landet, og hvite snefnugg jagende gjennem luften. – Å sne, du frisker sjelen og fordriver alt skummelt og trist fra dette seige tåkeland. Se hvor den er drysset fint og lett, som av en kjærlig hånd, utover stenene og gresslettene derinne på landet. – Men vind og strøm er omtrent de samme. Utover dagen vokser det til en hel storm, som tar tunge susende tak i «Fram»s rigg.»

Den følgende dag (24. august) hadde jeg bestemt mig på at nu skulde vi ut, om ikke den ene, så den annen vei. Da jeg kom op om morgenen, var vinden løiet en del, og strømmen var heller ikke så stri. I maskinen fikk de ordre til å skaffe så meget damptrykk som de på noen måte våget, og «Fram» gikk, og det til og med godt. Snart var vi ute av sundet eller «Knipa», som vi døpte det, og kunde stå bidevind til havs for damp og seil. Som vanlig hadde vi naturligvis motvind, og som vanlig usiktbart vær. Det er rumt mellem hver solskinnsstund på disse kanter.

De følgende dager holdt vi det gående med kryssing nordover mellem iskanten og land. Det åpne vannet var i begynnelsen bredt; men lengere nord blev det så smalt at vi til dels kunde se kysten fra is kanten. Vi kom i denne tid forbi mange ukjente øer og øgrupper. Her syntes det å være fullt op å gjøre for en som kunde ofre tid på å kartlegge kysten. Vårt mål var imidlertid et annet, og det vi kunde gjøre blev bare mere tilfeldige målinger av samme slags som dem Nordenskiöld hadde gjort før oss.

Den 25. august om eftermiddagen fikk vi syv øer i sikte.[1] De var

  1. Scott-Hansens Øer.