Side:Nansen,Fridtjof-Fram over Polhavet I-1942.djvu/98

Fra Wikikilden
Denne siden er ikke korrekturlest

sollyse frodige billede; og de inntrykk av fred og lykke som vel også den gang tvang sig inn på dig, men gled av; nu kommer de igjen med dobbelt styrke, og hele naturen blir en mektig gripende salme. Er det fordi de danner motsetningen til dette solfattige golde tåkeland uten et tre, uten en busk, bare sten og lere – til dette liv uten fred, bare med slit og ustanselig jag efter å komme nordover, bestandig nordover, ikke tape tid. – Å gud, hvor godt det er å kunne gi sig gode stunder.

En lever på minnene. Når jeg nu drømmer, er det aldri om Ishavet; alltid om hjemmet, stundom barndommen, stundom henne der hjemme, hun som ligger bakom det alt og gir drømmene dybde – – Nei sove, sove! Du trenger det. Og øinene lukker sig, jeg tenker ingenting og søker å vugge mig i søvn; men gjennem skodden øines en bergodde og en brygge med en lett båt og en flat strand og furutrær, og mellem trærne står hun i lys drakt, den store stråhatten skygger mot solen, hun har hendene på ryggen, ser utover sjøen blank og blå, og smiler vemodig. Så vender hun sig og går opover mot huset, en stor sort hund løfter hodet, ser med sine tro øine op på henne og følger, hun legger hånden lekende på hodet av den. Så huker hun sig ned og snakker med den. Da kommer en ovenfra med et strålende barn på armen, og hun rekker ut mot barnet og løfter det høit, og barnet jubler i glede og slår med armene – – der ligger livet, livets kjerne – hjemmet og slekten – »

Næste dag var vi endelig klar igjen til å gå videre. Vi forsøkte å tvinge «Fram» frem for dampen mot kuling og strøm. Men strømmen gikk stri som en elv, og en måtte være vår med roret, det allerminste en gav henne for meget, vilde hun skjære, og på alle kanter var der grunner og båer, det skjønte vi. Loddet blev kastet uavlatelig. En stund gikk det tålelig, og vi seg såvidt fremover; men så med ett skar hun ut og mistet styringen; det bar av til styrbord. Loddet varslet grunner. I samme øieblikk het det: «La gå ankeret!» Og til bunns for det, larmende og raslende. Der lå vi med 7 meter vann under akterenden og 17 meter forut ved ankeret. Det var i siste øieblikk. – Vi fikk lagt «Fram» riktig mot vinden igjen, og gang efter gang forsøkte vi påny, men alltid med samme utfall – det måtte opgis. «Der var ennu den mulighet å gå ut sundet i le; men der grunnet det sterkt op, og en måtte vente skjær hvor som helst. Vi kunde gått foran med