efter en stund bare én båtlengde – – – så en del rasende tak, og det var enda mindre – «Å, noen seige tak til, karer, så er det over!» «Å dra på enda et par kraftige tak!» «Å heng i! Nu gjelder det!» «Nu har vi den næsten! Nu må vi ikke gi det op! Å dra i!» «Så der er den!» Et lettelsens sukk gikk over båten. «Hold det gående ved årene, ellers springer lina, ro på, gutter!» Rodd blev det, og snart var vi halt op på siden av «Fram». Men mens vi lå her og fikk skinnene og kjøttet ombord, skjønte vi først riktig hvad vi hadde hatt å kjempe med; strømmen rant som en stri elv langs siden. Så kom vi da endelig ombord. Det var blitt kveld, og herlig smakte det å få varm mat og strekke sine lemmer efterpå i en lun og tørr køi.
Det er hyggelig å se sitt strev så vel anbragt. Efter et døgns slit hadde vi altså opnådd å skyte to rener som vi ikke fikk, og få to bjørner som vi ikke hadde synderlig bruk for, ja og så spolere en drakt for alle tider. To gangers vask gikk fullstendig uten virkning hen over den, og resten av turen hang den på dekket «til tørring».
Jeg hadde nok ingen rar søvn den natten; for i min dagbok finner jeg følgende: «Kommet ombord efter den hardeste rotørn jeg tror jeg har hatt, sov jeg godt en stund, men ligger nu her og kaster mig på køien og får ikke lenger sove. Er det kaffen jeg drakk efter maten? eller er det den kolde te jeg drakk nu da jeg våknet og følte slik brennende tørst? – Jeg lukker øinene; vil forsøke igjen, gang efter gang. Det lykkes ikke. Og så kommer minnenes tåkebilleder og legger sig dunbløtt over sjelen – – Det slår gløtt på gløtt i skodden; du ser sollyse landskaper, smilende åkrer og enger, grønne løv-rike trær, og skoger og blå åser; og når du hører det synge sakte i damprøret i kjelen, blir det til klokkeklemt, til kirkeklokker, som ringer søndagens fred inn i den lyse sommermorgen, og du er på vei til fots med far over Vestre Akers sletter, op Kirkeveien mellem de små bjerker som mor plantet, op mot kirken, som ligger der oppe på høiden og peker mot den blå luften og sender sin klang ut over bygden. Der oppefra ser du langt, Nesodden ligger så nær i den klare luft, men mest om høstmorgnene. Og vi hilser søndagsstilt på folk som kjører forbi den samme veien. Lykkelige, søndagsglade ser de ut. Du syntes visst ikke det var så deilig den gang, vilde sikkert heller ha rent til skogs med bue og pil på jakt efter ekorn – men nu, hvor vakkert, vidunderlig fagert er ikke dette
